Erfaring fra 1980-årene gir utfordring i 1990-årene
Sammendrag
Epilepsi er det viktigste tilleggshandikap hos psykisk utviklingshemmede. Sentralnervøse bivirkninger av antiepileptika
forsterker ofte funksjonssvikten hos disse pasientene.
63 beboere ved Hallsetheimen ble behandlet for epilepsi i 1980-årene. Det ble forsøkt å oppnå en best mulig balanse
mellom effekt og bivirkninger hos hver enkelt pasient. Karbamazepin og valproat ble foretrukket fremfor fenobarbital og
fenytoin.
Anfallssituasjonen ble betydelig bedre. Forbruket av antiepileptika, uttrykt ved definerte døgndoser (DDD), sank med
18%. Fenobarbital utgjorde 39% av forbruket i starten og 7% mot slutten. Verdiene for fenytoin var 20 og 16%.
Karbamazepins andel økte fra 31 til 44% og valproats fra 6 til 32%.
Det ble rapportert mindre sentralnervøse bivirkninger. I denne lange perioden kan andre faktorer enn den
medikamentelle behandlingen ha påvirket anfallskontrollen. Samspillet mellom inaktivitet og medikamentindusert
døsighet, fremfor alt av fenobarbital, kan ha hatt betydning.
Etter HVPU-reformen står både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten overfor store utfordringer når det
gjelder epilepsiomsorgen for psykisk utviklingshemmede.
