Vi har lagt bak oss et begivenhetsrikt og aktivt år i Den norske lægeforening, og på denne plass i Tidsskriftet har
det gått ut regelmessige kommentarer til aktuelle situasjoner og utfordringer. Vi har vært opptatt av ledelsesspørsmål
i helsetjenesten, fagutvikling, kvalitetssikring og etikk. Det er uttrykt bekymring for antall klager mot leger og for
legenes rettsvern.
1995 ble også året hvor leger i sykehussektoren alle som en stod bak kravet om bedre lønns- og arbeidsforhold.
Det ble også demonstrert at når norsk lov ikke er tilpasset god medisinsk praksis, synes det for enkelte å være
medisinsk praksis som skal angripes og ikke loven som må forandres. En artikkel på Arbeiderbladets første side fortalte
at sykehusene testet nyfødte ulovlig. Prøven som forebygger utvikling av Føllings sykdom, som har vært utført i Norge i
30 år, skulle altså ha pågått i strid med norsk lov. Javel, burde det kunne sies overbærende. I så fall er det loven
som er gal, og ikke medisinen. Det motsatte skjedde. Det ble tatt som gitt at loven var riktig. “Rettsinstanser” både
innenfor det medisinsk administrative hierarki og utenfor har utviklet en lei tendens til alltid å ta det for gitt at
når medisin og jus tørner sammen er det medisinen som er problemet.
Status ved inngangen til 1996 er at det i deler av helsevesenet fortsatt er store utfordringer. Våre kolleger i
helsetjenesten utenfor sykehus er mest fornøyd med tingenes tilstand. Særlig de som har selvstendig praksis har en
relativt høy jobbtilfredshet. For sykehusleger og fastlønte leger i kommunehelsetjenesten er jobbtilfredsheten
utilfredsstillende. Legekårsundersøkelsen har avdekket misnøye både med lønn og arbeidsforhold, og ikke minst med
redusert faglig autonomi. Leger i begynnelsen av sitt yrkesaktive liv er minst fornøyd. Eldre og erfarne kolleger ser
frem til å gå av med pensjon. De praktiske resultater av dette er dramatisk svikt i rekrutteringen til
sykehusmedisinen, og forsterkes ved at eldre kolleger avslutter sitt yrkesaktive liv tidligere enn før. Mens 3% av
65-åringene var pensjonert i 1980 er antallet steget til 27% i 1994. Samtidig med dette velger erfarne spesialister seg
bort fra sykehusene.
Det kan altså slås fast at vi i begynnelsen av 1996 har en situasjon som er det motsatte av den vi hadde i
begynnelsen av 1960-årene. Den gang var situasjonen for primærmedisinen i Norge alvorlig med liten rekruttering til
allmennmedisin og dårlig status og lønn for allmennpraktikeren. Sykehusmedisinen derimot hadde høy status og god
rekruttering. Legeforeningen fikk, ved hjelp av gode allianser, stimulert vekstvilkårene for allmennmedisin og
forbedret lønns- og arbeidsvilkårene for primærlegene. Primærmedisinen kom inn i en ny positiv fase som senere har
vedvart og som bør utvikles videre. Forholdene for sykehusleger og en del andre offentlig ansatte leger er derimot
krisebetont i dag. Lønns- og arbeidsvilkår er utilfredsstillende og rekrutteringen svak.
Det er flere forklaringer på dette enn dårlig lønnsutvikling. Arbeidsforholdene for leger i offentlige stillinger må
bli bedre fokusert. Legearbeidets natur er å arbeide målrettet, raskt og effektivt med pasienten i sentrum. Dette
passer dårlig inn i det prosessorienterte, demokratiske offentlige system.
Økonomiske nedskjæringer og økt krav til effektivitet har dessverre også ført til knapphet på tid i
lege-pasient-forholdet, som er kjernen av legens arbeid.
Underordnede leger starter i dag sin sykehuskarriere på en arbeidsplass hvor det ikke finnes skikkelige
kontorfasiliteter, hvor personalpolitikk for leger er mangelvare, og hvor vakthavende leger ikke får et anstendig
måltid etter at kantinen er stengt. Legene må være sine egne tjenere, og mye tid går med til arbeid som tidligere ble
ivaretatt av hjelpepersonell. Noe av det tristeste i utviklingen er den uforståelige ignoransen som sykehuseierne viser
når det gjelder legers behov for videre- og etterutdanning og klinisk forskning.
Som om ikke dette skulle være nok, er det offentlige helsevesen preget av uklare ledelsesstrukturer og en betydelig
mengde arbeid er knyttet til en byråkratisk og politisk overstyrt arbeidsplass hvor utenforliggende hensyn også søker å
diktere den medisinsk-faglige prioritering.
Selv om Legeforeningen i 1996 må engasjere seg bredt, er det arbeidsbetingelsene for våre kolleger i det offentlige
helsevesen som blir Legeforeningens viktigste utfordring. Oppgaven er todelt. Vi må sørge for en bred intern allianse
blant leger for å kunne føre en konsekvent kamp for å bedre legers lønns- og arbeidsvilkår og for å gjenskape en
tilfredsstillende medisinsk-faglig autonomi. Medisinsk lederskap må bety at leger ikke bare skal lede seg selv, men ta
et gjennomgående og totalt ledelsesansvar for alle og for hele virksomheten. Legene selv må sørge for at det blir
etablert rutiner og forhold internt i avdelingene som gir effektive og trivelige arbeidsforhold. Det må også legges
vekt på den kollegabaserte teoretiske og praktiske læring som har vært tradisjon i legeyrket. Yngre kolleger må igjen
kunne gå visitter sammen med eldre kolleger, noe som er en sjeldenhet ved de fleste avdelinger. Det er viktig å være
bevisst at på disse områdene er det legene selv som har den fulle og hele styring. Det må etableres en medisinsk
standard som ingen andre kan overprøve. Vi må selv på denne måte bidra til å tenne ny gnist.
Uavhengig av egen innsats vil vi på nesten alle områder være avhengig av samarbeid med andre, for å få til en
fornyet giv. Dette er for sykehusmedisinen naturlig, også i erkjennelsen av at rammevilkårene for legers yrkesutøvelse
skjer i et vekselspill med både samarbeidende yrkesutøvere og administrative og politiske myndigheter. Legene må derfor
forsterke dialogen med andre aktører i helsevesenet. De fakta som Legeforeningens forskningsinstitutt har lagt på
bordet burde virke overbevisende. Hensyn til legers videre- og etterutdanning, til forskning, til gode arbeidsforhold
og tilfredsstillende lønnsforhold i forhold til kunnskap og kompetanse er nødvendig for å sikre rekruttering og stabile
spesialisttjenester. I neste omgang blir de også avgjørende for behandling både av dagens og morgendagens
pasienter.
Legeforeningen må sørge for at det ikke bare er våre egne snevre interesser vi målbærer, men at vi også tar et
samfunnsansvar som gjør at vi blir hørt, respektert og tatt på alvor.
Harry Martin Svabø
generalsekretær
