Det ser ut som om den entusiasme og det pågangsmot leger alltid har hatt, med basis i en
ekte interesse for faget, kan være i ferd med å tapes. Det vil i så fall
være en katastrofe for legene, pasientene og samfunnet. Alle bør derfor ha en
felles interesse av å snu denne trenden.
Legeforeningen mener at et viktig element er lege-pasient-forholdet. I store
sykehusorganisasjoner kan dette lett komme i bakgrunnen. Legenes mulighet for å
fungere med den autonomi som legeloven forutsetter, blir svekket. Det er også gode
grunner til at arbeidet ved sykehuspoliklinikkene ikke alltid blir så effektivt som man
kunne ønske. Sykehuslegene har mange arbeidsoppgaver.De skal ta hånd om
pasienter som er inneliggende, og de som kommer inn som øyeblikkelig hjelp. De skal
undervise, delta i møter og annet administrativt arbeid osv. Når de i tillegg skal
ha poliklinikk, kan det være vanskelig å få til en organisasjon som
medfører optimal utnyttelse av alle ressurser.
På denne bakgrunn har ideen om en delvis organisatorisk fristilling av
sykehusspesialistene blitt lansert. Det foreslås at det skal opprettes driftsavtaler slik at
spesialistene har sin hovedstilling i sykehuset, men med adgang til å drive praksis i egen
regi i tillegg. For fagområder som er særlig utstyrskrevende vil det være mest
naturlig at også denne fristilte virksomhet finner sted i sykehusets lokaler. Men det
bør være mulig, der hvor lokale forhold ligger til rette for det, at legene etablerer
seg utenfor sykehusets lokaler, eventuelt som et ledd i det spesialistnettverket som
helsemeldingen har tatt til orde for.
Organiseringen bør være slik at den samme legen har ansvaret for pasienten fra
første konsultasjon, via ev. nødvendig behandling i sykehuset, og frem til det
punkt hvor pasienten kan gå tilbake til sin allmennlege. I fag hvor det ville være
naturlig, bør det vurderes om spesialister med privatpraksis som hovedbeskjeftigelse i
noen grad kan trekkes inn i sykehusarbeidet.
Vi tror en slik ordning kan bringe en ny dimensjon inn i sykehuslegenes hverdag. Med et
totalansvar for virksomheten i egen praksis, vil lege-pasient-forholdet komme i sentrum
på en helt annen måte, til glede for både pasientene og legene. Drift i egen
regi vil også bli mer effektiv når legen selv har kontroll over alle innsatsfaktorene.
Totalkostnadene for samfunnet, per behandlet pasient, blir lavere. Sykehuspoliklinikkene kan
frigjøres for deler av den polikliniske virksomhet som mer hensiktsmessig kan
utføres i en fristilt organisering. Derved kan sykehusene konsentrere seg om sine
primæroppgaver slik at sykehuskøene kan elimineres.
Uansett hvilken modell man ønsker å bruke, kan vi slå fast at vi i
overskuelig fremtid vil ha en spesialistmangel. Skal vi løse de akutte problemer,
må vi få de spesialistene vi har til å arbeide mer. Skal vi unngå store
problemer i fremtiden, må vi også innrette oss slik at vi får spesialistene til
å bli i sykehusene, og slik at vi får rekruttering av nye spesialistkandidater. En
delvis fristilling kunne være det som skal til for at spesialister får en mer
tilfredsstillende totalsituasjon.
Legeforeningen har i sin melding “Fra medisinsk kunnskap til bedre helse”
slått fast at helsetjenesten i hovedsak skal være en nasjonal, offentlig oppgave. Vi
mener at en delvis organisatorisk fristilling, innen fylkeskommunens helseplan, ikke vil rokke
ved dette prinsipp. Tvert imot, det vil bidra til å gi et bedre tilbud til befolkningen. Og
selv om det bør være plass for et privat tilbud ved siden av det som drives i
offentlig regi, er verken legene eller pasientene tjent med at det vokser opp et betydelig
helprivatisert spesialisttilbud som bidrar til å svekke de alminnelig tilgjengelige tjenester.
Hans Petter Aarseth
president
