Om konflikten mellom pasientautonomi og hjelpeplikt
Spørsmålet om leger har plikt til å gi medlemmer av Jehovas vitner blodoverføringer mot deres vilje, dukker stadig
opp i massemediene, fagpressen og i juridisk litteratur. Fortjener en sekt med 15000 norske medlemmer all denne
oppmerksomheten pga. deres religiøst begrunnede motstand mot å ta imot blodoverføringer? Problemet vil tross alt bare
aktualisere seg når medlemmer av sekten kommer i ekstreme, livstruende situasjoner der blodoverføring betyr skillet
mellom liv og død, og utviklingen i medisinen har gjort disse situasjonene stadig mer sjeldne (1). For medlemmene av
sekten ville det bety mye for deres tillit til helsevesenet dersom de visste at deres religøst begrunnede standpunkt
ble respektert i alle situasjoner (2). For de legene som blir stående med ansvaret og opplever at deres handlinger kan
rammes av norsk lov, uansett hvilke valg de gjør, ville det være viktig om de juridiske uklarhetene hadde latt seg
rydde av veien (3). Bedømt etter oppslagene i avisene, kan det se ut som om kombinasjonen religiøs fanatisme og
dødsfall pga. at “leger lar pasientene dø” (4), selger godt.
Dette er et tema som bør interessere ikke bare medlemmer av sekten, de få legene som vil komme i direkte berøring
med problemfeltet, og pressen. Spørsmålet om Jehovas vitner og blodoverføring er en ekstrem variant av et spørsmål vi
leger ofte må forholde oss til: konflikten mellom pasientens rett til å nekte behandling og legenes (og samfunnets)
plikt til å hjelpe. Vi kjenner det fra mange situasjoner der pasienter motsetter seg medisinske tiltak og derved
risikerer livet på kort eller lengre sikt, og der det ikke er hjemmel for å bruke tvang etter lov om psykisk helsevern:
kvinnen som nekter sykehusinnleggelse på tross av at hun har alle symptomer på akutt ileus (5), einstøingen som
forkommer i sykdom og vanstell og låser døren for personalet fra pleie- og omsorgsavdelingen, eller den ekstremt
overvektige unge kvinnen som legger på seg to kilo i måneden, men står på sin rett til selv å disponere sine penger og
styre sitt matstell.
Pasientenes rett til med- og selvbestemmelse ved medisinsk behandling er noe nytt både juridisk og som yrkesetisk
holdning hos legene (5, 6). Frem til langt ut i vårt århundre har det paternalistiske grunnsynet vært enerådende, dvs.
at det er legens rett og plikt så langt hans kompetanse rekker å ta ansvaret for pasientens behandling. Retten til
selvbestemmelse er bl.a. nedfelt i lov om leger, der det i §25 heter at legen skal gi pasienten de opplysninger han bør
ha om sin helsetilstand og behandling, og at pasienten selv så vidt mulig skal medvirke ved behandlingen. I §2 i etiske
regler for leger heter det bl.a. at samarbeidet med pasienten bør baseres på gjensidig tillit og skal, der det er
mulig, bygge på informert samtykke. I praktisk medisin begrenser denne retten seg i hovedsak til å nekte tilrådet
diagnostikk og behandling.
Som motsats til prinsippet om pasientautonomi, står den lovfestede hjelpeplikten. Leger har etter legeloven og
sykehusloven plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, og straffelovens §387 nr. 1 pålegger alle borgere av landet plikt til å
redde liv. Nødrettsparagrafen i straffeloven (§47), der det står at man under gitte forhold kan unngå straff for
handlinger som er gjort for å redde personer fra “en på annen måte uavvendelig fare”, kan også være aktuell her. Den
enkelte kan faktisk etter norsk lov ikke disponere fritt over sitt eget liv.
I den juridiske diskusjonen om Jehovas vitner og blodtransfusjon er det nettopp forholdet mellom
selvbestemmelsesretten og hjelpeplikten som er temaet. Stadig flere jurister tar nå til orde for at
selvbestemmelsesretten i dette tilfellet går foran hjelpeplikten, og lovhjemmelen for tvangsbehandling er også uklar
(7). Bl.a. tar Husabø til orde for at når medlemmer av Jehovas vitner nekter blodoverføring, er det et utslag av
respekt for livet, fordi livet etter deres religiøse overbevisning ligger i blodet. Derfor bør deres selvbestemmelse
her respekteres fullt ut (8).
Lovavdelingen i Justisdepartementet har i to uttalelser fra 1987 gitt uttrykk for det motsatte synet. På bakgrunn av
Husabøs doktorarbeid og et generelt inntrykk av at rettsoppfatningen i befolkningen på dette området er i endring,
rettet Statens helsetilsyn våren 1995 en henvendelse til Justisdepartementets lovavdeling med spørsmål om lovtolkingen
fra 1987 fortsatt bør legges til grunn (9). Svaret derfra er at hensynet til pasientens rett til selvbestemmelse fører
til at en lege normalt ikke kan foreta blodoverføring mot pasientens vilje, men i de tilfellene som omfattes
av §387 nr. 1, der pasienten er i “øiensynlig og overhengende Livsfare”, må hensynet til livet gå foran.
Ifølge rettsregelene i de andre nordiske landene, England, USA og Europarådets arbeid kan det se ut som om
pasientenes selvbestemmelse står svakere i Norge enn i land vi liker å sammenlikne oss med (2, 7). I Sverige, Danmark
og Finland vil det ikke under noen omstendighet være aktuelt å gi blodoverføring til kompetente pasienter som har
nektet slik behandling.
Som leger kan vi frustreres av at lovgiverne og helsestyresmaktene ikke makter å skjære igjennom og gi klare
anvisninger i dette juridisk uklare terrenget (10). Samtidig berører dette emnet prinsippet om at det å redde liv går
foran andre hensyn, og da oppleves det som trygt at lovgiver henger etter folkemeningen. At de “avventer
Straffelovkommisjonens arbeid” og “arbeidet med ny pasientrettighetslov” (11), slik byråkratier ofte uttrykker det når
de tenker seg om. Imens får vi leger bruke vårt medisinske og etiske skjønn slik det er nedfelt i etiske regler for
leger, dokumentere våre tiltak og vurderinger og stole på riksadvokatens uttalelse referert til av lovavdelingen (9) og
gjentatt med nødvendige forbehold på forespørsel fra Hordaland legeforening (10). Han sier at strafferettsapparatet er
lite egnet for slike vanskelige etiske spørsmål, og at det ikke vil iverksettes strafferettslig forfølgning mot leger
uansett om legen aksepterer pasientens nektelse eller velger å gi påkrevd livreddende blodoverføring på tross av
pasientens syn.
Selv om de juridiske forholdene skulle bli avklart, vil legers møter med pasienter som velger døden fremfor
livreddende behandling, være følelsesmessig like vanskelige. Legene har i tillegg en etisk plikt til å behandle disse
pasientene med respekt, verdighet og effektive medisinske tiltak ut fra situasjonen uavhengig av lovgivningen.
Marit Hafting
