Det er ikke ofte man finner så mange som tre artikler om yrkesrelaterte lungesykdommer i Tidsskrift for Den norske
lægeforening. At man finner nettopp det i dette nummer av Tidsskriftet (1-3), er et klart tegn på at fagfeltet
arbeidsmedisin er inne i en positiv utvikling.
Arbeidsrelaterte lungesykdommer er intet nytt fenomen. Den første som beskrev slike, var Agricola, i boken De re
metallica som ble utgitt i 1556. Her beskrives virkningen av støv og bedervet luft blant gruvearbeidere, og Agricola
anbefaler at luften i gruvene renses og at arbeiderne tildekker ansiktet for å beskytte seg. Verken problemstillingene
eller løsningene er ukjente i dag. Selv om de tekniske løsninger på problemene gjerne er bedre, er kildene for
forurensning mange. Det moderne samfunn har brakt med seg nye eksponeringer og nye helsemessige problemstillinger som
Agricola lykkeligvis var forskånet fra å oppleve.
Legestanden i Norge har en lang tradisjon når det gjelder å påvise arbeidsrelaterte helseskader som omfatter
lungene. Få, om noen, arbeidsrelaterte sykdommer har vært kilde til så mange doktorgradsarbeider som nettopp dette
tema. Eyvind Thiis-Evensen skrev om silikoserisiko i norsk porselensindustri i 1941 (4), John Glømme om lungefibrose
relatert til eksponering for ferrosilisium/ferrokrom i 1967 (5) og Knut Dale om kvarts og titanoksidstøvs innvirkning
på lungefunksjonen i 1977 (6). Kromeksponering og kreft, deriblant lungekreft, var sentralt i Sverre Langårds
avhandling fra 1980 (7), og Helge Kjuus har beskrevet lungekreft og obstruktiv lungesykdom relatert til
arbeidseksponeringer i 1986 (8). Samme år disputerte Gunnar Mowé, temaet var malignt mesoteliom (9). Bjørn Hilt skrev
sin avhandling om asbestrelatert sykdom i Telemark i 1987 (10), og Per S. Bakke skrev om obstruktive luftveislidelser
og arbeidseksponering i 1991 (11). Johny Kongerud (12) og Vidar Søyseth (13) har begge fokusert på lungeproblematikk
innen aluminiumsindustrien, og Knut Skyberg har sett på lungefibrose blant kabelarbeidere (14).
Betyr så dette at arbeidsrelaterte lungesykdommer er et alvorlig problem? Ja, sier artikkelforfattere i
dette nummer av Tidsskriftet (1-3). Derfor trenger legestanden mer kunnskap for å gi pasientene den best mulige
utredning og behandling. Det presiseres i artiklene at arbeidsrelaterte lungesykdommer ofte er komplekse tilstander som
krever innsikt både i den aktuelle sykdomstilstand og i årsaksforholdene. En eksponeringsvurdering er av aller største
betydning for å gi disse pasientgruppene rett diagnose og oppfølging videre. Det er gjerne på dette punktet at legene i
særlig grad kan forbedre sin innsats. Arbeidsrelaterte lungesykdommer er tilstander som krever gode kunnskaper
både i arbeidsmedisin og i lungemedisin for at pasientene skal bli håndtert på korrekt måte. Et samarbeid
mellom denne type spesialister er av betydning for at dette skal skje. Det er alvorlige lidelser som ofte gjør
pasientene arbeidsuføre, vi har med å gjøre. De enkelte pasienter som rammes, har krav på en profesjonell behandling.
De trenger hjelp for å mestre sin sykdom, og mange trenger dessuten bistand for å få etablert en arbeidssituasjon de
kan leve med, ev. hjelp til å få de rette trygdeytelser el.l. De erklæringer som skrives erav største betydning for
pasienten, og legens uttalelser kan få store konsekvenser. Det er derfor viktig at legene tenker godt gjennom hva de
skriver, og vurderer årsakssammenhenger og diagnose på beste måte.
Hvor stort problemet med de arbeidsrelaterte lungesykdommene er, derimot, er et annet spørsmål. Tor B.
Aasen og medarbeidere (1) henviser til Arbeidstilsynets statistikk for å belyse dette, men antyder forsiktig at det her
kan foreligge en underrapportering av tilstandene. Dette kan sies enda tydeligere: I Norge foreligger ikke en offisiell
statistikk for arbeidsrelaterte sykdommer som vi kan stole på. Statistikkoversikter om dette fra Direktoratet for
arbeidstilsynet er en sjelden vare. Det er også kjent at leger i liten grad prioriterer å melde slike sykdommer. Legene
er ikke motivert for å fylle ut et tidkrevende skjema, da de vet at deres opplysninger i liten grad blir brukt, og
dessuten at legene selv i liten grad får data tilbake som er til nytte. Det må være mulig å forbedre dette.
Kreftregisteret er f.eks. forbilledlig i så måte, med et register som gir fullstendige og pålitelige data som er av
stor nytte for samfunnet vårt. Dette registeret er også basert på legenes melding av sykdom - og ved Kreftregisteret
lykkes man godt med å få den rette informasjonen inn fra legene.
Det er et tankekors at vi i Norge - som for øvrig må sies å være langt fremme i arbeidet med forebyggende
arbeidsmedisin - ikke kjenner forekomsten av arbeidsrelatert sykdom. Hvordan skal vi kunne prioritere riktig innen
forebyggende helsearbeid på dette feltet uten å vite hvor store problemene er, uten å vite hvilke arbeidplasser som er
mest utsatt og uten å få tilbakemelding om hvorvidt våre anstrengelser fører til forbedringer eller ei? Her har
Direktoratet for arbeidstilsynet en arbeidsoppgave å ta fatt på.
Bente E. Moen
