Hvordan skal vi se på kroppsvekt; som estetisk mål, risikofaktor for sykdom eller en egen sykdomsenhet? Er det
uvakkert å være overvektig? Representerer de ekstra fire-fem kiloene en påminnelse om at man er blitt eldre, at
ungdommens idealer ikke lenger kan oppfylles i ens egen kropp? Tidligere tider og andre kulturer hadde et annet syn på
overvekt enn det vi opererer med. En fet mann var en rik mann, en fet kvinne var en vakker kvinne. Men vår streben
etter et langt og friskt liv har snudd opp nedpå disse idealene. Utgangspunktet for spørsmålet i overskriften er to
større arbeider som ble publisert høsten 1995 om henholdsvis kroppsvektens betydning for dødelighet hos kvinner, og
sammenhengen mellom vektendringer og dødelighet hos amerikanske menn (1, 2). Er da fedme eller overvekt farlig?
Problemene oppstår allerede ved definisjonen av fedme:
“Fedme betegner en tilstand, hvor kroppens fettdepoter er øket i en grad, som er forbundet med øket risiko for
somatiske komplikasjoner”, sier f.eks. Arne Astrup i Mat og medisin fra 1994 (3). Hva er økt risiko, og hvilke
tilstander skal kvalifisere for betegnelsen somatiske komplikasjoner?
I arbeidet fra Harvard, der man fulgte 115119 sykepleiere i 16 år, fant man at sammenhengen mellom overvekt
(definert som kroppsmasseindeks eller relativ kroppsvekt (kg/m 2)) og dødelighet var J-formet. Dødeligheten var 20%
høyere for kvinner med relativ kroppsvekt ,19 enn for dem som lå mellom 19 og 26,9. Relativ kroppsvekt ,19 svarer til
en kvinne på 160 cm som veier 48,5 kg, mens hun som skal opp i 26,9 med samme kroppshøyde må veie 68,9 kg. Innenfor en
variasjon i vekt på 20 kg endrer med andre ord risikoen seg lite, og selv den største av disse kvinnene faller derfor
utenfor definisjonen for fedme. Men, sier den oppmerksomme leser, denne sammenhengen må bero på andre faktorer, f.eks.
røyking. De slanke har sikkert røykt seg til døde, og dermed får man slike J-formede kurver. Og fordeler man disse
amerikanske kvinnene etter deres røykevaner, får man frem at det er de slanke ikke-røykende kvinnene som kommer best
ut, med de laveste dødsratene. Men økningen i dødelighet er meget moderat helt opp til en relativ kroppsvekt på 27.
Herfra stiger risikokurven betydelig brattere. For å oppnå en relativ kroppsvekt på nærmere 27 må kvinnen på 160 cm som
nevnt nesten opp i 69 kg, og da anser kanskje både hun og omgivelsene at hun har litt å gå på. For øvrig gjaldt
risikoøkningen med økende vekt både for kreftsykdommer og hjerte- og karsykdommer.
Er jojo-slanking farlig?
Men hva hender om man forsøker å slanke seg? Er risikoøkningen reversibel, eller er det bedre å bli stabil på den
vekt man har kommet frem til? Øker sykdomsrisikoen ved store og plutselige vektendringer? Undersøkelsen blant
amerikanere av japansk opprinnelse gir indikasjoner på at store fluktuasjoner i kroppsvekten er ugunstige (2). Men
dette gjaldt bare for røykere og folk som allerede er syke. Her fulgte man 6537 menn i 14,5 år, og selv om resultatene
ikke er direkte sammenliknbare med kvinnenes, kan man slå fast at dødsratene for menn begynte å stige fra en relativ
kroppsvekt på ca. 23. Men først ved 26,2 blir stigningen brattere. Det tilsvarer at en mann på 180 cm veier 84,8 kg.
Men vekttap eller - stigning betyr mindre enn det absolutte nivået ved undersøkelsens begynnelse, så fremt man altså
ikke er røyker, og vekttap eller økning ligger innenfor 4,5 kg. Dette er funn som støttes av et større oversiktsarbeid
fra National Task Force on the prevention and treatment of obesity fra 1994 (4). Spesielt det siste arbeidet presiserer
at faren ved større vektsvingninger, såkalt jojo-slanking med stadige vektendringer opp og ned, har vært overdrevet i
tidligere studier. Bl.a. har det vært hevdet at tendens til sentral, abdominal fettansamling, altså den maskuline
varianten med ølmage, skulle være mer uttalt hos dem som stadig var i vektmessige svingninger, men dette ser ikke ut
til å være tilfelle.
Er bruken av lavkaloriprodukter farlig?
Slankekurer av ulike slag er ikke noe spesielt for vår tid. Vi vet bl.a. at Alexander Kielland spekte sitt mer enn
130 kg tunge legeme ved diverse kuropphold, selv om resultatene kanskje ikke var så oppløftende. I dag har vi
lavkaloriprodukter (1675-3350 kJ/d eller 400-800 kcal/d) som reklamerer med at du kan kvitte deg med 10-16 kg på fire
uker. Er dette farlig?
Epidemiologiske undersøkelser av den typen jeg har nevnt tidligere, gir ikke svar på et slikt spørsmål selv om
lavkaloriprodukter har vært på markedet i flere tiår. Men kasuistikker fra 1970- og 1980-tallet antyder at minst 58
dødsfall kunne knyttes til slike dietter, hvorav seks dødsfall var blant slankere på Cambridge-dietten (5-7). Hva er
situasjonen i dag med nyere lavkaloriprodukter som inneholder essensielle næringsstoffer og høykvalitetsproteiner? De
er etter all sannsynlighet sikrere å bruke enn de tidligere produktene, men ukritisk anvendelse kan fortsatt føre til
fatale komplikasjoner. Først når man er 30% eller 18 kg overvekt mener amerikanerne at det er indikasjon for slik
behandling, og da skal pasienten være psykisk stabil, ikke ha kreft, eller tegn til nyre- eller leverskade,
hjerterytmeforstyrrelse, insulinkrevende diabetes, nylig gjennomgått hjerteinfarkt eller hjerneslag (8). Bare denne
listen over indikasjoner og kontraindikasjoner skulle tilsi at vektreduksjonsmidlene ble reseptbelagt slik Statens
ernæringsråd har foreslått. De over 250000 norske familier (hvorav mange unge) som bruker slankepulver i dag bør rådes
til å kontrollere vekten ved fysisk aktivitet og et fornuftig kosthold (9). Slankepulver er for lettvint. Med dagens
åletynne ideal samt utbredte røykevaner kan man lett komme over i risikosonen for undervekt, og bidra til den J-
formede sammenhengen mellom relativ kroppsvekt og dødelighet. Grensen for når overvekt blir et helseproblem ligger høyt
over det som dessverre er blitt tidens oppfatning av den ideelle kropp. Men samtidig kan man ikke lukke øynene for at
overvekt er et økende folkehelseproblem i vår del av verden. I Sverige publiserer Läkartidningen nå en serie artikler
om Fetma - en folksjukdom, som tar for seg både epidemiologiske, fysiologiske og profylaktiske sider ved dette
problemområdet (10). Kunnskap som er like relevant på vår side av Kjølen, selv om vi alle er klar over at overvekt som
folkehelseproblem må løses på gammeldags vis med kostholdsendring, økt fysisk aktivitet, og kanskje en langt større
oppmerksomhet rettet mot fosterets ernæringsforhold slik Barker har antydet (11).
Dag S. Thelle
