I en verden full av miljøproblemer, katastrofer og kriger synes nok noen at kampen mot røyking har antatt urimelige
dimensjoner. Men i forhold til de helsetrusler vi kjenner, og ikke minst de former for forebyggende arbeid som
helsepersonell kan engasjere seg i, er det, i hvert fall i vår del av verden, ingen annen livsstilsendring som gir
tilnærmelsesvis samme veldokumenterte gevinst som avskaffelse av tobakksrøyking. Sammenliknet med den urimelige
oppmerksomhet som bagatellmessige helsefarer oppnår i befolkningen, er det ufattelig at arbeidet mot tobakksrøyking
ikke har fått større allmenn tilslutning.
At dette arbeidet ikke er enkelt, viser de senere års utvikling. Røykereduksjonen i Norge flatet ut i 1980-årene, og
som Pål Kraft & Terje Svendsen viser i dette nummer av Tidsskriftet, ser vi endatil en økning av andelen dagligrøykere
blant ungdom de senere årene (1).
I motsetning til i mange andre land, er røykfrihet fortsatt ikke blitt moteriktig i Norge. Bagatellisering av
røykingens medisinske skadevirkninger, misforståtte medieoppslag om behovet for og retten til nytelsesmidler i alle
kulturer, en stempling av dem som arbeider for røykfrie miljøer som fanatikere og gledesdrepere, samt en åpenbar
undervurdering av de økonomiske markedskrefter, har ført til at den norske opinionen ikke har engasjert seg. Kampen mot
tobakksrøyking er blitt forbeholdt de få opplyste og bevisste. Befolkningsmajoriteten er i beste fall taus. Røykende
kjendiser, tankeløse myndighetspersoner og høyrøstede røykeforkjempere bidrar til å skape inntrykk av at røyking i
verste fall er en uskyldig uvane, i beste fall en berettiget nytelse.
Erfaringsmessig mottas og fortolkes informasjon om røyking selektivt. Mens nye bidrag til en overveldende
dokumentasjon av tobakkens helseskader knapt blir lagt merke til, vekker røykingens mulige gunstige effekt på sjeldne
tarmsykdommer eller neurologiske lidelser stor interesse. Det er derfor ikke usannsynlig at Torkel Steens påvisning av
kun moderate helsefarer ved snusbruk (2) og Per Omviks diskusjon av et lavere blodtrykksnivå hos røykere enn hos
ikke-røykere (3) får større oppmerksomhet enn Tore Sanner & Erik Dybings gjennomgang av farene ved passiv røyking (4) i
dette nummer av Tidsskriftet.
Riktignok er det tegn i norsk presse til en mer nyansert og saklig tilnærming til røyking som helseproblem, men
fortsatt dominerer omsorgen for de forviste og forfulgte vanerøykerne og de liberale rikssynsernes bekymring for den
individuelle frihet til å røyke hvor som helst og når som helst. For hver ny regulering som innføres, fremstår det en
håndfull lokale småkonger med sterkt markeringsbehov som ikke skal fortelles av andre hvordan de skal oppføre seg.
Den utholdende røykeren som kjemper mot både restriksjoner og opplysning, er blitt et symbol på den norske mann og
kvinne som trives best mot strømmen. Det er typisk norsk å være annerledes, og annerledeslandet Norge skiller seg etter
hvert ut som et land på røyketoppen i Europa (1).
Røykestart må forhindres
Alle nyttårsforsetter og røykeavvenningskurs til tross; resultatene av ulike intervensjoner blant vanerøykere er alt
annet enn oppløftende. Det viser en gjennomgang av 188 randomiserte, kontrollerte undersøkelser av røykeavvenning (5).
Råd fra legen om å slutte får kun 2% av røykerne til å stumpe sigaretten. Det sier noe om helsegevinsten ved røykeslutt
når selv et slikt resultat karakteriseres som vel verdt innsatsen. Resultatene blir bedre når rådene suppleres med
andre individuelle tiltak, men selv med nikotinplaster oppnås bare røykfrihet hos gjennomsnittlig 13% flere enn i
kontrollgruppen (5).
Heller ikke omfattende innsats i lokalsamfunnet gir særlig effekt hos røykerne. Et fire års prosjekt i USA og Canada
som omfattet både allmenn helseopplysning, spesielle tiltak rettet mot helsepersonell og arbeidsplasser, samt
avvenningstilbud for røykere, konkluderte med en minimal effekt på dem som røykte under 25 sigaretter daglig, og
overhodet ingen effekt på storrøykerne, som var den viktigste målgruppen for prosjektet (6, 7). Selv om en ledsagende
lederkommentar i American Journal of Public Health oppfordrer legene til å betrakte røyking som en kronisk sykdom og ta
ansvar for behandling av røykere (8), er det liten grunn til behandlingsoptimisme.
Det aller viktigste er fortsatt å forhindre at ungdom begynner å røyke. Christine Friestad & Knut-Inge Klepp viser i
dette nummer av Tidsskriftet at ungdomsårene er en kritisk periode i det røykeforebyggende arbeidet (9). Tidlig
eksperimentering med tobakk øker risikoen for senere vanerøyking. Blant de 16-åringer som hadde forsøkt å røyke tre år
tidligere, var det 43% som røykte regelmessig, mot bare 17% av dem som ikke hadde forsøkt.
Innsatsen må nå rettes mot disse aldersgruppene. Økningen i andel dagligrøykere blant tenåringer de siste årene (1)
er et av de mest urovekkende tegn i dagens Helse-Norge. Tiltakene mot røyking ser ikke ut til å ha svart til
forventningene. Det må mobiliseres kreativitet og ressurser som er tilstrekkelig til å forhindre at dagens ungdom blir
en ny generasjon røykere. Det må bli kult for ungdomsskoleelever å la være å røyke.
Nye tiltak
Erkjennelsen av de nedslående resultater så langt har ført til nye, prisverdige tiltak mot røyking. Kombinasjonen av
nye reguleringer og mer helseopplysning vil forhåpentligvis snu utviklingen og bringe Norge mer på linje med den
vestlige verden for øvrig.
Fra årsskiftet er aldersgrensen for kjøp av tobakk hevet fra 16 til 18 år. Salg av tobakk fra automater er forbudt.
Det skal være røykfritt i åpne restauranter og kafeer i kjøpesentre o.l. Det skal også være røykfritt i kantiner og i
alle landets barnehager, samt i barne- og ungdomsskoler. Som alltid vekker nye restriksjoner motstand. Men det er et
avgjørende slag som utkjempes i disse dager. Kampen handler om å etablere røykfrihet som det normale og naturlige på
flest mulig arenaer.
Samtidig skjer det en gledelig opprioritering av informasjons- og opplysningsarbeidet. Statens tobakksskaderåd har
etter mange års sultefôring fått tilført ressurser som kan brukes til mer omfattende kampanjer. Gjennom satsing på
gravide, småbarnsforeldre og tobakksfrie skole- og idrettsmiljøer skal barn og ungdom sikres en røykfri oppvekst. Ikke
minst er samarbeidet med Norges Idrettsforbund viktig. Dessverre fungerer idrettsmiljøene ofte som inngangsport til de
voksnes røykeverden. Det skal mye gevinst i oksygenopptak og fysisk yteevne til for å oppveie hver tenåring som blir
rekruttert til vanerøyking gjennom idrettsklubben. Det er sørgelig å se hvordan røykende idrettsledere og trenere blir
negative forbilder for de unge. Det samme gjelder i politiske og ideelle ungdomsorganisasjoner der ledere med
misforstått liberalisme og ønske om popularitet tillater røyking og indirekte legitimerer de unges røykedebut.
Forebyggende arbeid koster penger, og Verdens helseorganisasjon har anbefalt sine medlemsland å avsette minst 1% av
tobakksavgiften til forebyggende tiltak. Dette skjer ikke i Norge, der de statlige inntekter fra tobakksavgiften nå
utgjør ca. 5,5 milliarder kroner årlig. Opinionsundersøkelser viser at 71% av den norske befolkningen er enig i at
midler fra tobakksavgiften bør brukes til forebyggende tiltak.
Motivasjon og vilje må til
Mer enn noe annet er det motivasjon og vilje som trengs for å vinne kampen mot tobakksskadene. Det gjelder både for
den enkelte røyker som vil slutte, for ungdom som vil motstå røykepresset på det individuelle plan, og for politikere
og beslutningstakere som har ansvar for samfunnsutviklingen. Gjennom motivasjon mobiliseres vilje til å ofre noe på
kort sikt, f.eks. tid, krefter, penger eller retten til å røyke overalt, for å vinne noe på lengre sikt, f.eks.
redusert røyking blant ungdom.
Legene, som tidligere var pionerer i dette arbeidet, har dessverre sakket akterut. Selv om vi som gruppe fortsatt
har gunstige røykevaner, er verken helsevesenet i sin alminnelighet eller legene i særdeleshet lenger aktive pådrivere
i kampen mot røyking (10). Skolene blir nå røykfrie før sykehusene i Norge.
Det er mye godt å si om selvstendighet og individualisme, og på mange områder kan Norge med fordel være annerledes
enn andre land. La oss imidlertid håpe at det behovet for nasjonale særpreg som finnes i landet vårt, ikke tas ut i
trassig røyking på tvers av alle internasjonale tendenser.
Magne Nylenna
