I skianleggene verden over har en ny form for skiløping etter hvert fått stor utbredning - snøbrettkjøring (“snow
boarding”). Også i løssnøskiløping utenfor løypene (“off piste”-kjøring) er denne form for skiløping blitt populær. Det
ser, spesielt i sistnevnte tilfelle, misunnelsesverdig flott ut, stor fart, elegante svinger og hopp i bratte
skråninger. For ti år siden ble snøbrettkjøring bare utøvd av entusiaster. Ifølge produsenter og markedsanalyser er
dette nå et av de meget få vekstområder i alpinsporten. Ved neste vinterolympiade står snøbrettdisiplinen på
programmet!
Snøbrettkjøring har i USA økt med 17% per år (1). I 1992-93-sesongen var det over fem millioner snøbrettkjørere/dag
i USAs skisentre, og 10% av amerikanske skiløpere er snøbrettkjørere. I noen alpinanlegg utgjør nå snøbrettkjørerne
opptil 40% av skiløperne.
Medaljens bakside er skadene. I vårt naboland har det vært en tidobling av skadene ved snøbrettkjøring i Umeå fra
sesongen 1991-92 til sesongen 1994-95 (2). Legene står også overfor nye typer av skader som man bør kjenne til. Det er
flere forskjeller i skademønsteret mellom snøbrettkjørere og alpinskiløpere (3-6). Undersøkelser av skadene ved sporten
har ligget etter utviklingen av selve sporten (7). Snøbrettkjøring kombinerer elementer av så forskjellige sportsformer
som tradisjonell skiløping, rullebrett, vindsurfing, vannskikjøring og tradisjonell alpinsport. Snøbrettkjøring foregår
i de samme alpinbakkene og som løssnøkjøring i dertil egnede skråninger. Ved begge benyttes stålkantede brett, som er
festet til skiløperens føtter. Stålkantene er sentrale for kontroll og retningsendring.
Ved tradisjonell alpinsport brukes to ski, hvor hver fot er festet med bilaterale symmetriske bindinger,
snøbrettkjøring skjer på én “ski” med asymmetrisk påsatte bindinger. En tradisjonell alpinskiløper benytter utløsbar
binding, mens snøbrettkjøreren ikke har slike. En vanlig skiløper benytter to staver for balanse og justeringer,
snøbrettkjøreren gjør ikke det. Tradisjonell kontroll skjer hovedsakelig ved å variere vekten på indre kant av
dalskien. Ved snøbrettkjøring skjer dette ved å variere den relative vekt på føttene mot tåsiden eller hælsiden av
brettkanten og derved brettets vinkel mot snøflaten.
I et materiale fra Vail og Denver i Colorado var det 2445 skader hos snøbrettkjørere i perioden 1988-94 (8).
Skademønsteret ved snøbrettkjøring og tradisjonell alpin skiløping er ganske forskjellig, men hyppigheten av skader er
ikke signifikant forskjellig; 3-4 skader per 1000 skidager, omtrent likt ved snøbrettkjøring og alpinkjøring (9).
Sammenliknet med tradisjonell skiløping har snøbrettkjørerne en langt høyere insidens av ankel- og håndleddsskader, som
hver utgjør ca. 20% av alle skader. Dessuten er insidensen av kneskader lavere (ca. 15%) (7).
I materialet fra Vail og Denver hadde 38% av alle skadede skader i overekstremitetene, 35% i underekstremitetene og
27% andre skader. Brudd var vanligst, hos 41%, deretter kom distorsjoner (20%) og kontusjoner (10%). Håndleddsskader
var vanligst (21%), og ble funnet hos 50% av alle skadede nybegynnere i snøbrettkjøring. Nybegynnere bør derfor
anbefales håndleddsbeskytter. Snøbrettkjøring også fått sin “egen” fraktur - brudd i anterolaterale prosess av talus,
som sees hos ca. 3%. Diagnosen kan være vanskelig og skaden medfører betydelig plage hvis den ikke diagnostiseres og
behandles korrekt.
Omtrent samme fordeling av skader finnes i materialer fra Østerrike (10) og Sverige (5, 11), men skadehyppigheten er
relativt lavere, og de skadede er oftere utforkjørere (87%), enn snøbrettkjørere (10%) og andre (3%). Gjennomsnittlig
ble 41 skiløpere skadet per en million transportert med skiheis (10).
Kollisjonsskader er alltid fryktet i alpinanleggene. I de franske alper ble det registrert 37234 skiulykker i 1994
(12). 13% av skadede alpinskiløpere og 8% av skadede snøbrettkjørere var skadet i kollisjon. Av alpinkjørerne ble i
89%av kollisjonsulykkene to alpinskiløpere skadet, og i 7,5% var det mellom en alpin skiløper og en snøbrettkjører.
Hvor mange av skadene er alvorlige? Dette er nylig klarlagt i en større undersøkelse, igjen fra Denver (13). 673
skadede alpinskiløpere ble i årene 1987-94 overflyttet fra lokalsykehus til traumesenteret når skaden ble ansett som så
alvorlig at nærmere undersøkelse og behandling var påkrevd. Av de skadede var 37 (5%) snøbrettkjørere. Ingen av disse
døde av skaden, mens blant alpinskiløperne var dødeligheten 2% (15 av 636 “alvorlige ulykker”). Hyppigste skadeårsak
hos begge kategorier skiløpere var fall på snøen eller kollisjon med tre eller annen skiløper. I de fremlagte
materialer var det ingen skjæresårskader av skarpe stålkanter, som er en potensielt farlig skadeforvolder. Muligheten
for slik skade f.eks. av skarpe ishockeyskøyter ved sammenstøt av spillere, er beskrevet. Ved snøbrettulykker må
muligheten for indre skader i abdomen, spesielt milten og thorax, has in mente. Symptomene etter snøbrettulykker kan
komme en viss tid etter ulykken.
Kaare Solheim
