Er behandlingstilbudet godt nok?
Akutt mage- og tarmblødning er en alvorlig tilstand med mortalitet på vel 10%, med andre ord i samme størrelsesorden
som akutt hjerteinfarkt. Tradisjonelt har behandlingen ligget i skjæringspunktet mellom indremedisin og kirurgi.
Utviklingen av endoskopisk behandling har medført at de fleste pasientene i dag kan behandles vellykket uten operativt
inngrep. Kvaliteten på den endoskopiske undersøkelse og behandling vil derfor være avgjørende for mange pasienter.
Lokale forhold avgjørende
I dette nummer av Tidsskriftet redegjør forfattere fra flere norske sykehus for prinsippene i diagnostikk og
behandling (1), og belyser gjennom en spørreundersøkelse den administrative håndtering i Norge i dag (2). Ikke uventet
avdekker denne undersøkelsen, som bygger på svar fra 57 av 59 forespurte sykehus, at tilbudet til pasientene er
avhengig av lokale forhold ved sykehusene. Bare toav landets sykehus, regionsykehusene iberegnet, har full endoskopisk
vaktberedskap på døgnbasis, mens noe over halvparten baserer seg på at kompetent personell kan være tilgjengelig utenom
vaktsystemene. Flere små sykehus sender rutinemessig disse pasientene videre til sykehus med større ressurser og
kompetanse. Dette tar tid, og kan innebære økt risiko for pasientene.
Vi bør kunne enes om at dette ikke er godt nok, selv om vi erkjenner begrensninger i ressurser og praktiske
muligheter. På denne bakgrunn er det med spesiell interesse vi konstaterer at de fleste forespurte avdelinger finner
situasjonen “tilfredsstillende” eller “akseptabel ut fra tilgjengelige ressurser”. Rett nok må vi leve med begrensede
ressurser. Men kan vi akseptere et system som innebærer at pasienter med livstruende mage- og tarmblødning ikke er
sikret fagkompetent hjelp om kvelden eller natten? Svaret bør gi seg selv.
Omlegging av sykehusstrukturen
Et nærliggende spørsmål blir derfor: Kan vi, ved å endre organiseringen av sykehusene, forbedre tilbudet på dette
området? Haffnerutvalgets innstilling (3), som tar for seg organiseringen av spesialisthelsetjenestene i indremedisin
og kirurgi, behandler i generelle vendinger problematikken omkring vaktberedskap og kvalitet. Det vektlegges at
indremedisinsk og kirurgisk vurdering bør kunne gis umiddelbart (innen 5-10 minutter) ved høy grad av hast, og at
pasientene skal sikres kvalifisert vurdering og behandling. For pasientene med livstruende mageblødning innebærer dette
kort og godt at kvalifisert endoskopør må være tilgjengelig på svært kort varsel. På de fleste lokalsykehus vil det
ikke være praktisk mulig å ha slik beredskap. Like innlysende bør det være at regionsykehusene må ha slik beredskap.
Hyppigheten av mage- og tarmblødninger, samt graden av hast, tilsier imidlertid at vi ikke kan basere oss på
regionalisering av denne pasientgruppen. Fylkene må derfor yte den nødvendige beredskap, som dagens sykehusstruktur
ikke gir rom for.
Løsningen kan ligge i sentralisering av akuttfunksjonene, med samling av ressursene i større enheter, slik at et
sentralsykehus i hvert fylke rustes opp til grenspesialisert døgnvaktordning, herunder endoskopiberedskap. Denne kan
eventuelt skje i samarbeid mellom indremedisinske og kirurgiske avdelinger.
Den faglige målsettingen bør være klar. Begrensninger i ressurser må vi fortsatt leve med. Men vi kan gjøre noe med
sykehusstrukturen - hvis vi vil; til pasientenes beste.
Tom Gerner
