Fra “engelsk syke” til sykdom hos innvandrere i Norge
Det norske kostholdet gir oss tilstrekkelig av praktisk talt alle næringsstoffer. Det viktigste unntaket er vitamin
D, der tilførselen gjennom kosten kan bli mangelfull for dem som er lite ute i sollys. I tidligere tider var dette er
stort helseproblem. Rakitt eller “engelsk syke” var ikke uvanlig, og særlig ble barn fra den fattige del av
befolkningen hardt rammet. Så sent som i 1930 fant Kloster (1) i en undersøkelse fra Finmark at 50% av alle barn under
to år led av aktiv rakitt eller hadde påvisbare tegn på tilheling av rakitt. Øgrim & Homb (2) analyserte kostvaner og
næringstilførsel hos grupper av norske familier bygd på opplysninger fra Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelser
i 1947-54. Undersøkelsen viste klart at kosten i de aller fleste grupper av familier i årene 1947/48 ikke inneholdt nok
vitamin D til å dekke behovet.
I 1950 innledet man et nasjonalt program for bekjempelse av rakitt ved hjelp av rutinemessig vitamin D-tilskudd til
alle gravide, til spedbarn over seks uker, og til småbarn i vinterhalvåret. I tillegg tilsatte man vitamin D til
margarin. Resultatet var at rakitt forsvant nesten helt i den norske befolkningen. Men også i 1950-årene var inntaket
av vitamin D gjennom kostholdet lavt, og dårligst var det blant industriarbeidere og bønder (2). Nå er rakitt og
vitamin D-mangel dukket opp i Norge på ny. Igjen er det sårbare grupper som rammes: innvandrere og flyktninger.
Vitamin D-mangel hos innvandrerkvinner og barn
Undersøkelser fra de siste årene har vist at mangel på vitamin D er utbredt blant gravide kvinner med pakistansk
opprinnelse og deres barn (3, 4). Mye tyder på at tilstanden også er utbredt i andre grupper av innvandrere i Norge. 44
av de 46 barna som ble behandlet for kostholdsbetinget rakitt ved Ullevål sykehus i 1980-1994 hadde foreldre som var
innvandrere fra Bosnia, Tyrkia, Pakistan eller andre utviklingsland (4). Hos 22 av disse barna var det ikke mistanke om
rakitt ved henvisning. I en undersøkelse av vitamin D-status hos gravide pakistanske kvinner i Oslo hadde 29 av de 30
som ble undersøkt, grenseverdier eller lave verdier av kalsidiol i serum. I underkant av 50% av kvinnene hadde forhøyet
nivå av parathyreoideahormon, og barna til disse mødrene var kortere ved fødselen enn barn av mødre med normale verdier
av parathyreoideahormon (3).
Veien fra kunnskap til behandling
Det finnes svært få systematiske studier av innvandreres helse i Norge. Det er prisverdig at vi nå gjennom Brunvand
og medarbeideres undersøkelser, som presenteres i dette nummer av Tidsskriftet (4, 5), har kunnskap om vitamin D-status
hos noen grupper av innvandrere, men samtidig viser undersøkelsen om forebygging av vitamin D-mangel at det kan være
lang vei fra kunnskap omet helseproblem til forebygging og behandling som virker. Særlig gjelder dette når det er stor
sosial og kulturell avstand mellom behandlere og pasienter. Det er vanskelig og utfordrende å komme i dialog med
innvandrere med en bakgrunn som er fremmed for oss (5). Svært mange av de pakistanske kvinnene som ble anbefalt vitamin
D-tilskudd, har lite utdanning, er analfabeter og snakker ikke norsk (6). Valg av metoder for å formidle råd og
kunnskap om sykdom og kosthold til innvandrere med en fremmed bakgrunn krever at man tenker annerledes. Gjennom
prosjekter som Primærmedisinsk verksted i Oslo har man møysommelig begynt å samle erfaringer om formidling og dialog
omkring helseproblemer hos pakistanske kvinner i Norge (7). Informerende brosjyrer vil ofte ikke ha noen virkning, selv
ikke når de er oversatt til innvandrerens opprinnelige skriftspråk (8).
Berike melk med vitamin D
Hvordan kan vitamin D-mangel forebygges hos innvandrere i Norge i dag? Brunvand, Henriksen & Haug beskriver et
forsøk på å gi vitamin D-tilskudd til gravide pakistanske kvinner (9). Kvinnene fikk muntlig og skriftlig informasjon
på punjabi og urdu, men svært få tok tablettene, og av dem som brukte tilskudd, tok de fleste lavere doser enn
anbefalt. Tabletter virket altså ikke. Vi bør derfor bruke noen av de samme virkemidler som ble brukt i 1950-årene:
beriking av vanlige matvarer. Statens ernæringsråd har nylig vurdert vitamin D-spørsmålet (10). I dag tilsettes vitamin
D til margarin og smør. Ernæringsrådet foreslår at man også bør tillate beriking av ghee (smørolje) og andre matoljer
med vitamin D. Brunvand, Henriksen & Haug anbefaler å tilsette vitamin D til melk. Det samme har Statens ernæringsråd
vært inne på, og mener det bør gis tillatelse til å sette vitamin D til skummet melk og lettmelk. Muligens bør også
mengden av vitamin D i margarin økes. Margarin er den overlegent viktigste kilde til vitamin D hos gravide med
pakistansk opprinnelse (6). Det kjennskap vi har til kostholdet hos pakistanske kvinner og barn tilsier at tilsetning
av vitamin D til melk og matfett vil bidra sterkt til forebygging av osteomalasi og rakitt hos innvandrere i Norge i
dag.
Camilla Stoltenberg
Kaare R. Norum
