Slagpasienten er omsider kommet i søkelyset. Slag er blitt aktuelt stoff i mediene. Forfattere har skildret hvordan
slaget og hjelpeapparatet oppleves. En nasjonal pasientforening er pådriver for større aktivitet i behandling og
rehabilitering. Legenes interessegrupper er slått sammen i Norsk forening for hjernslagsykdommer. Aktiviteten
kulminerte foreløpig i 1995, hjernens år, med den nasjonale konsensuskonferanse (1), utsendelse av Legeforeningens
skriftlige veileder (2), og med det nordiske slagmøtet i Trondheim i august 1995 (3). Aktiviteten har gitt økt
kompetanse i slagbehandling, men også bidratt til erkjennelse av behov for ny kunnskap.
I hvilken grad har ny viten ført til ny praksis? Petter Bugge & Tor Inge Romøren har intervjuet et utvalg av norske
kommuneleger I om ulike sider av slagomsorgen (4, 5). Hva kan vi lære av svarene? Utgangspunktet er fruktbart.
Kommunelegen vet hva vanlig praksis er, og kjenner planer og regelverk. Spørsmålene gjaldt innleggelse, mulighet for
slagenhet, og ikke minst rehabilitering etter akuttfasen. Intervjuet ble foretatt på slutten av 1994, altså før
konsensuskonferansen og utsendelsen av rådgivende nasjonale retningslinjer. Utviklingen går så raskt at man nok ville
fått noen andre svar dersom spørsmålene hadde vært stilt i dag. Spesielt er det blitt klarere hva som tilrås av akutte
tiltak overfor slagpasienten.
Innleggelse?
Selv om praksis er blitt mer liberal (4) hevdet en av fire kommuneleger at lettere slag ikke var grunn til
innleggelse, og to tredeler anførte at TIA heller ikke var det (4). Men også disse pasienter bør ha meget hurtig
utredning med CT, spesialundersøkelser og vurdering av behandling. Hvordan skal dette organiseres på øyeblikkelig
hjelp-basis uten innleggelse? Problemet er ikke spesifikt for slagpasientene.
Slagenhet eller vanlig avdeling?
Hver fjerde kommunelege la pasienter inn i avdeling med slagenhet, noe som ifølge fylkenes planer fantes ved ca. 25
norske sykehus (5). Listen er imidlertid ikke komplett. Oslo hadde i 1994 tre, og fra 1995 fire slagenheter.
Slagenheter ble først opprettet ved medisinske avdelinger (6-8), men er nå etablert også i en rekke neurologiske
avdelinger. Konkurranse om å ha kompetanse på behandling av slagpasienter bør stimulere til konstruktivt samarbeid!
Det er viktig å være klar over at det fortsatt er et stort, udekket behov for slagenheter i Norge. Mange enheter er
mindre enn anbefalt, nemlig sju senger per 10000 innbyggere (1). Om denne behandlingsform ble introdusert på tross av
betydelig kollegial motvind (6), er det nå ingen faglig tvil om at alle sykehus bør ha slagenhet. Undersøkelsen til
Bent Indredaviks gruppe i Trondheim (8) har vært en kraftfull inspirasjon også internasjonalt. Slagenheter gir flere
leveår, sparer helsekroner, og gir økt pasienttilfredshet! Sykehusledere: Hvad nøler I efter?
Rehabilitering - hvor og hvordan?
Bugge & Romøren definerer rehabilitering til å starte etter akuttfasen. Selv om dette er forståelig, er det klart at
rehabilitering fra første dag er et kjernepunkt i slagenhetens virksomhet. Det er vist at rehabilitering øker
pasientens evne til å klare seg selv, og at den er særlig viktig de første tre måneder (9). Mange pasienter angir at
fysioterapi er av stor verdi også utover dette tidsrom.
En del pasienter kommer direkte hjem fra akuttavdelingen. For disse vil tilbudet om rehabilitering bli magert og noe
tilfeldig. For dem som ikke kommer direkte hjem, vil utfallene og de tilgjengelige ressurser avgjøre om den videre
rehabilitering skjer i sykehjem eller i fylkeskommunale rehabiliteringsavdelinger. En del pasienter blir nok for lenge
i medisinske avdelinger, noe som er ineffektivt og som oppleves negativt av pasient og pårørende.
Bugge & Romørens undersøkelse illustrerer den utstrakte bruk av sykehjem i rehabilitering etter akuttfasen (5). Med
det store antall pasienter er dette kanskje nødvendig. Da er det viktig at sykehjemmene tilgodesees med tilstrekkelige
ressurser. For noe yngre pasienter vil en rehabiliteringsavdeling åpenbart representere et mer nyansert og
tilfredsstillende tilbud.
En større bruk av dagenheter for rehabilitering vil antakelig gi bedre utnyttelse av ressursene (5). Om dette kan
skje i kommunal regi, slik Bugge & Romøren anbefaler, vil blant annet avhenge av om fysioterapeut- og
ergoterapeutdekningen kan bli tilstrekkelig.
Omsorgskjede, eller sekvens av tilfeldige faser?
Kontakt mellom de ulike enheter innen helsetjenesten som behandler slagpasienter, er nødvendig for å sikre
kontinuitet i opplegget for den enkelte. Dette har vist seg vanskelig å oppnå, spesielt ved utskrivning fra institusjon
til hjemmet. Bedre samarbeid krever gode kommunikasjonslinjer og fornuftig oppgavedeling. Det er behov for nye data og
for initiativ til å prøve ut nye modeller for rehabilitering. Prosjektarbeider i Oslo, Trøndelag og Akershus tar blant
annet sikte på å få større kunnskap, og vi er spent på resultatene. Konklusjonene vil nok innebære at økte ressurser er
helt nødvendig. Finansieringsordninger kan bli avgjørende. God utnyttelse av ressursene avhenger av at vi kommer frem
til hvordan en effektiv rehabiliteringskjede kan organiseres.
Ulrich Abildgaard
