Farmakologiske betraktninger
Sammendrag
I 1990-årene har det vært store fremskritt i vår forståelse av de patofysiologiske forhold ved migreneanfall, og
samtidig har det funnet sted en stor forbedring av den medikamentelle behandling. Særlig har utviklingen av
5-hydroksytryptamin (5HT)-1D-agonisten sumatriptan hatt stor betydning.
Artikkelen omtaler anfallsbehandling ved migrene, mekanismer og problemer knyttet til ergotaminene som har vært de
dominerende preparater, og belyser spesielt de farmakokinetiske og farmakodynamiske egenskapene til det nye midlet
sumatriptan. Medikamentet har både vaskulære og direkte neuronale effekter, men det er fortsatt ikke endelig avklart
hvilke som er de viktigste for den kliniske effekten. Omtale av bivirkninger er viet stor plass, da dette har stor
betydning for behandlingsvalg.
