Sammendrag
I den medisinske litteraturen har man siden midten av 1960-tallet hatt en epidemisk økning i bruken av ordet risiko.
Dette skjer parallelt med at medisinens fokus i stadig større grad flyttes fra syke til friske individer. Ordets
betydning har endret seg gjennom vårt århundre. Det har i dag en ideologisk forankring i kampen for folkehelsen, og
tjener en viktig funksjon i legitimeringen av medisinske intervensjoner på friske mennesker. At rådgivning om risiko
ikke er et spørsmål om viten versus tro, illustreres av meningsforskjellene innen og mellom ulike medisinske
fagmiljøer.
Forestillinger om risikoinformasjon som tilstrekkelig betingelse for endring av levevaner, fremstår som naive i lys
av psykologisk forskning. Bedret kommunikasjon gjennom bedret kommunikasjonsteknikk er mulig, men slike teknikker gir
likevel ikke svaret på hvordan vi best skal forholde oss til risiko. Kunnskap om risiko er ikke nødvendigvis
helsefremmende, den kan tvertimot virke sykeliggjørende. Overdiagnostisering og overbehandling er uønskede konsekvenser
som reiser spørsmål vedrørende helsevesenets ressursbruk. Det sterke søkelys på risiko gjør det også betimelig å spørre
om vektleggingen av det negative aspekt egentlig er et blindspor på veien til helse.
