Det er et stadig tilbakevendende spørsmål om vi evner å ta lærdom av fortiden. Thule-ulykken, der et amerikansk fly
med fire atombomber om bord styrtet på Grønland (1), reiser spørsmålet nok en gang.
Registerepidemiologi er ett eksempel på at fortiden utnyttes til ervervelse av kunnskap. Med epidemiologisk metodikk
og et sykdomsregister kan man analytisk sirkle inn hendelser som har bidratt til aktuell sykdom. Det er med andre ord
mulig for epidemiologer og klinikere å ta lærdom av sykehistorien og benytte erkjennelsen til forebygging og
forutsigelse. Store deler av den naturvitenskapelige medisin er opptatt av tidsaspektet, både på makro- og mikroplan:
før og etter, årsak og virkning, antecedenter og konsekvenser, premisser og konklusjoner.
Naturen, samfunnet og vi selv har til alle tider eksponert oss for det ekstreme og unaturlige på måter og i omfang
som aldri ville kunne aksepteres ved vitenskapelige eksperimenter med mennesker. For å kunne analysere denne type
“spontanforsøk med mennesker” f.eks. som ulykker og naturkatastrofer, er det imidlertid en betingelse at eksponering og
utfall registreres på en god måte. Pålitelige konklusjoner krever pålitelige data, noe som i sin tur krever
hensiktsmessig planlegging. Slik planlegging og slike “spontanforsøk” er bare tilsynelatende gjensidig utelukkende.
Det er vanlig å dele uhell som i fredstid medfører større spredning av radioaktivt materiale, etter skroget som
omgir materialet. Fagmiljøet regner derfor med følgende hovedtyper: uhell ved kjernekraftverk, atomdrevne skip og
satellitter, militærfly og militære installasjoner forsynt med kjernevåpen, nasjonale forskningsreaktorer, innenlandsk
transport av radioaktivt materiale og lekkasje til vann fra deponier, fra sunkne fartøyer og testområder for
kjernevåpen. Inndelingen skiller i alminnelighet godt mellom omfanget av den skade de ulike uhell kan avstedkomme.
Verden har opplevd noen få ulykker ved kjernekraftverk som alle har vært av mindre omfang. Unntaket er
Tsjernobyl-ulykken i 1986. Det har ikke vært uhell på fartøyer med spredning av radioaktivt stoff til luft og
landjorden. På 1980-tallet forliste en atomdrevet ubåt nær vårt havområde, angivelig uten påviselig spredning.
Satellitter har styrtet andre steder i verden med radioaktivt materiale om bord. Slike ulykker kan forårsake
betydelig skade, men tallet på slike satellitter har vært avtakende de senere år. Flyulykker som Thule-ulykken har det
vært noen få av. Selve ulykken og noen av de mulige skadevirkninger av å eksponere ryddemannskaper for plutonium, er
omtalt annetsteds i dette nummer av Tidsskriftet (1). Fagmyndighetene anser denne type uhell for en relativt ubetydelig
trussel for våre områder.
Faglig råd for atomulykker
I løpet av 1990-årene har sentral- og fagmyndigheter bygd opp en god beredskap for akutte og langsiktige følger av
atomuhell på våre områder. Faglig råd for atomulykker har en sentral plass i dette arbeidet. Rådet er satt sammen av
representanter fra 18 sentrale etater og institusjoner, med Statens strålevern i leder- og sekretariatsfunksjon. Rådet
har til oppgave å bygge opp, vedlikeholde og koordinere atomulykkesberedskapen. Ved atomulykker skal rådet arbeide i
operasjonslokaler ved Statens strålevern, være løpende à jour med situasjonen og fremme forslag til tiltak.
Kriseutvalget for atomulykker består av en kjernegruppe av rådet. Utvalget har fullmakt til å innhente informasjon,
data og prognoser og formidle opplysning. Det har også fullmakt til å iverksette tiltak, slik som innendørsopphold,
evakuering, opphold i tilfluktsrom og næringsmiddeltiltak.
Beredskapen er først og fremst beregnet på uhell ved de kjernekraftverk som omringer vårt nærområde. Disse er fra
nord i urviserens retning: Kola-verket (Russland), Olkiluoto (Finland), St. Petersburg (Russland), Ignalina (Litauen),
Barsebäck og Ringhals (Sverige) og Dounreay (Storbritannia). Av disse representerer verkene i Kola, St. Petersburg og
Ignalina den største trusselen, på grunn av disse verkenes konstruksjon og deres suboptimale sikkerhetsopplegg. Siden
Kola-verket ligger nærmest, bare 25 mil fra Finnmark, er det alminnelig enighet om at Finnmark er det mest truede
område i landet, spesielt når man tar i betraktning de mange andre typer atomuhell som kan inntreffe på den østlige
nordkalott. I verste fall må man være forberedt på ulykker som er mange ganger mer omfattende enn Tsjernobyl-ulykken.
Til å overvåke situasjonen er sju følsomme luftfilterstasjoner aktive. Det er laget et nettverk av i alt 22 stasjoner
som overvåker strålenivået kontinuerlig. Lorakon-systemet for overvåking av radioaktivitet i matvarer har 67
målestasjoner over hele landet, og sivilforsvaret har målepatruljer som råder over 176 instrumenter for kartlegging av
radioaktivitet (2).
På papiret virker alle deler av beredskapsorganisasjonen skreddersydd for formålet, med en hierarkisk struktur
bemannet med kompetent personell som befordrer beslutningsdyktighet og handlekraft. Her sitter representanter fra alle
de deler av samfunnet som har tungt ansvar eller kompetanse på atomulykker. Prøving av organisasjonen er en viktig del
av en selvjusterende optimalisering. Organiseringen av et velfungerende mottakerapparat for skadede står foran sin
avslutning.
Kreftregisteret for hund (3) har dokumentert at hunden har de samme kreftsykdommer som mennesker. Med et slikt
register har man et kraftfullt verktøy for å overvåke hva et ev. atomuhell i vårt område kan innebære av senere
menneskelig kreftforekomst. Hunden er genomisk meget lik mennesket, men dens livslengde er nesten bare en tidel av vår.
Denne tidsforkorting gjelder også latenstiden for kreft, noe som innebærer at et landsdekkende hundekreftregister ville
kunne gi en stor tidsgevinst for det forebyggende arbeid. For de fleste kreftformer vil man kunne få varsel om
kreftutvikling i befolkningen 10-20 år eller mer i forkant. Dette representerer en kunnskapsressurs.
Erfaringer fra Thule-ulykken
Kunne man ha planlagt Thule-ulykken? Svaret er ja, i betydningen at man langt tidligere kunne ha utarbeidet en plan
for hva man skulle gjøre for å ta vare på alle data som var nødvendige for å ta medisinsk lærdom av slike ulykker. Så
utenkelig var det jo ikke at bombefly med atombomber kunne havarere. Om en slik plan så var blitt iverksatt i 1968,
hadde vi hatt en verdifull medisinsk forståelse av hva eksponering for plutonium på hud og i luftveier betyr, i de
doser det gjaldt, i samvirke med mange andre potensielt virksomme faktorer.
Ved Thule-ulykken brukte man gjeldende kunnskap til å fastslå at den radioaktivitet som ble spredd i området, ikke
representerte noen fare for mennesker eller andre arter - heller ikke i fremtiden (4). Det var på dette grunnlag man
ikke rømte området, men satte i gang opprensing. Skråsikkerheten kan bare forundre. Man visste tross alt ikke alt om
bq-strålingens karsinogenitet og de mengder radioaktivitet den enkelte var blitt eksponert for. Det forundrer at man
ikke alt i 1968 besluttet at lege artis-etterundersøkelse skulle igangsettes. I artikkelen (1) redegjøres det for
hvordan man langt senere og etter fattig evne har forsøkt å bøte på dette. Metodene har ikke vært gode nok til å fjerne
tvilen om at eksposisjonen var ufarlig, og det ser ut til at uvissheten kan bli langvarig.
Eystein Glattre
