Det er ca. 30 år siden de første systematiske rapportene kom om interferens av legemidler på laboratorieresultater,
og halvparten så lang tid siden problematikken ble tatt opp på lederplass i Tidsskriftet (1). Det er to grunner til at
emnet nå tas opp på nytt: Problemer som ikke blir nevnt, blir ofte glemt. Det er dessuten nettopp kommet en ny utgave
av et ypperlig oppslagsverk på feltet, som bør omtales nærmere.
Legemiddeleffektene forekommer så vel in vivo som in vitro.
De fleste medikamenter induserer forandringer i pasienten, som så gir utslag i biokjemiske prøver. Eksempler på slik
in vivo-effekt er senkning av blod-glukosenivået ved inngift av insulin, økt utskilling av vann og elektrolytter i urin
ved bruk av diuretika osv. Oftest er disse endringene tilsiktede. Av og til oppstår imidlertid uventede forandringer,
som f.eks. konsentrasjonsøkning av “leverenzymer” via induksjon, legemiddelallergi eller toksisitet.
In vitro-effektene er imidlertid de som oftest gir alvorlig hodebry. Disse oppstår via additiver til prøven eller
under selve analyseringen. Slike effekter forekommer heldigvis ikke ofte, men kan resultere i fullstendig feilaktig
svar uten at man er klar over dette. Slikt kan naturligvis ha skjebnesvangre følger for pasienten. Denne typen feil kan
oppstå i de fleste analyseprosedyrer. Måling av visse komponenter er imidlertid spesielt utsatt, flere av dem er
sentrale i klinisk arbeid. Eksempelvis kan i dag ca. 500 medikamenter interferere med de ulike metodene til bestemmelse
av aktiviteten til enzymet alaninaminotransferase (ALAT), 200-300 medikamenter med metodene til måling av glukose-,
kreatinin- og kolesterolnivå. Svarene kan bli falskt lave eller falskt høye, alt etter det aktuelle virkestoff og det
analyseprinsipp som anvendes lokalt.
Man kan spørre om hvorfor legemiddelinterferens ved laboratorieundersøkelser fortsatt er et problem, når fenomenet
har vært kjent i over 30 år? Det har hele tiden vært nedlagt mye arbeid i å stabilisere analyseprosedyrene mot
interferens. Likevel har bunken av rapporter om forstyrrende effekter på dette feltet stadig vokst i omfang. Noen
forklaringer er at både nye legemidler og nye analyser kommer til (bl.a. de mange som er basert på immunologisk
teknikk), følsomheten til ulike målesystemer har økt med tifold til kanskje en million ganger, og følsomheten for
interferens ofte tilsvarende. Nødvendig automatisering har bidratt til at misfarging, utfelling etc. som før ville
blitt observert, kan bli oversett osv. Hyppigheten tiltar naturligvis med økende antall medikamenter brukt hos samme
pasient, og polyfarmasi er mer blitt regelen enn unntaket hos eldre pasienter.
Siden uønskede effekter av legemidler på analyseresultater fortsatt er et problem i pasientbehandlingen, har emnet
stadig hatt en viss publisitet i fagpressen. En god oversiktsartikkel om interferens stod for halvannet år siden i
Clinical Chemistry (2). Problemet er omtalt i så vel Norsk legemiddelhåndbok som i Felleskatalogen. Beste oppslagsverk
også for norske forhold er imidlertid det oppdaterte oversiktsverket Drug effects in clinical chemistry 1996 (3) som
kom i sjuende utgave rett før sommerferien. Det er svensken Nils Tryding som er ildsjel og hovedredaktør, og bak
utgivelsen står Apoteksbolaget AB, Pharmasoft AB og Svensk Förening för Klinisk Kemi. Første utgave kom i 1977. Ideen
var at det som ble tatt med, skulle være nøye vurdert med hensyn til nytteverdi i svensk medisin. Rapporter angående
medikamenter som ikke var registrert i Sverige, anekdotiske artikler, dyreforsøk, dårlig beskrevne pasientmaterialer,
ukurante analysemetoder osv. ble ekskludert fra litteraturen. Resultatet ble et lite hefte med noen hundre referanser.
De samme utvelgelsesprinsipper har vært brukt ved senere utgivelser. Omfanget av rapportene har likevel økt mye gjennom
årene. 1996-utgaven er delt i et tabellarisk verk, der oppslag via medikament er på 450 sider og oppslag via analyse på
100, og et eget bind med ca. 6500 referanser. Dette viser med tydelighet at problematikken rundt legemiddelinterferens
langt fra er løst ennå.
På grunn av likhet i terapitradisjon og analysespekter egner det svenske bokverket seg ypperlig også for norske
forhold. Det fås fra Apoteksbolaget AB i Stockholm. En kontinuerlig oppdatert database finnes i det svenske
farmasøytiske registeret SWEDIS, og det samme stoffet vil bli tilgjengelig på Internett i løpet av året.
Konklusjonen er at i situasjoner der klinisk bilde og laboratorieresultat ikke stemmer overens, og der banale
laboratoriefeil kan utelukkes, må man fortsatt huske at effekt av et medikament som pasienter bruker, kan være årsaken
til et feilaktig laboratoriesvar.
Ludvig N.W. Daae
