Sammendrag
Erfaringer med en større overgrepssak i et mindre norsk lokalsamfunn rapporteres. Da ofrene som voksne fortalte hva de
hadde opplevd som gutter, kom det frem at flere hadde vært utsatt for samme overgriper. Mennene og deres pårørende
reagerte sterkt på dette, og etterspurte hjelp og støtte fra helse- og sosialtjenesten.
Primærhelsetjenesten og psykiatrisk poliklinikk valgte å samarbeide om å arrangere to psykoedukative møter i
kommunehuset. Til møtene ble ofrene invitert sammen med sine familier. Til stede var også overgripers familie og det
lokale hjelpeapparat. På møtene ble det orientert generelt om seksuelle overgrep hos barn og voksne, symptomer og
senvirkninger samt lokale hjelpetiltak og behandlingsmuligheter. Et av tiltakene var samtalegruppe for ofrene, drevet
av psykiater og allmennpraktiker. Fem av ofrene valgte å delta i denne gruppen i et år.
Saken nådde aldri mediene, og det gav arbeidsro. Samarbeid mellom spesialist- og primærhelsetjenesten vurderes som
svært viktig i slike saker, hvor man i tillegg til å gi direkte behandlingstilbud også har ansvar for å gi opplysning,
og for å forebygge. Rask, men grundig planlegging, klar rollefordeling og god kommunikasjon samt veiledning av de
involverte behandlere fra starten er essensielt.
