Regulering av hvilke leger som har adgang til å praktisere med godtgjøring fra det offentlige eller
forsikringskasser, er vanlig i land vi kan sammenlikne oss med. Dette har vært ansett som helt nødvendig for å ha en
tilstrekkelig kontroll med utgiftsøkningen på offentlige budsjetter.
Imidlertid har ingen av disse landene slik legemangel som Norge har. Ingen av disse har en dato som kriterium for
hvilke leger som er innenfor eller utenfor refusjonssystemet. Leger som drev praksis i Norge før 10.10.1992 får
refusjon, de andre er ute, dersom de ikke får driftsavtale med en kommune eller et fylke. Myndighetene sparer penger
ved å la være å inngå slike driftsavtaler. Men er dette til pasientenes beste?
Rammer pasientene
Begrunnelsen for Stortingets 10.10.1992-vedtak var et ønske om bedre rekruttering av leger til offentlig
helsetjeneste, bedre geografisk fordeling av legene og på sikt økonomiske besparelser for trygden. Det siste har slått
til raskere og sterkere enn man kunne vente, på bakgrunn av den innskjerping av vilkårene for å beholde refusjonsretten
som Rikstrygdeverket har foretatt. Store utgifter er veltet over på pasienten som, ved å oppsøke lege uten avtale om
driftstilskudd, både taper refusjonsrett og må betale to ganger for legehjelpen; først gjennom trygdeavgiften og
deretter hos legen.
Vedtaket gir ikke bedre legedekning
Som tiltak for å regulere legemarkedet har Stortingets 10.10.1992-vedtak ikke gitt resultater. Det er ikke
registrert at flere leger har søkt til perifere strøk eller til det offentlige helsevesen som følge av vedtaket.
Legeforeningen kan tvert imot dokumentere at veksten i antall utførte årsverk gikk ned i årene etter vedtaket i forhold
til årene før - både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
I et land med skrikende behov for leger, og særlig spesialister, er det et paradoks å innføre regler som ytterligere
begrenser pasientenes muligheter for å bruke de leger som allerede finnes, enten i perifere eller i sentrale strøk. En
innskjerping av 10.10.1992-vedtaket er derfor ikke veien å gå.
Likevel er det dette Regjeringen nå foreslår. I Helsedepartementets høringsnotat om endring i folketrygdloven er det
foreslått at leger uten driftsavtale som har hatt mindre enn 150000 kroner i trygderefusjon i et av årene fra 1993 til
1995, mister retten til slik refusjon. Pasienter som søker legehjelp hos disse legene vil fra 1. juli neste år måtte
betale hele legehonoraret selv, eller miste tilbudet. Det er foreslått i statsbudsjettet å ta de økonomiske
konsekvenser av dette allerede mens lovendringsforslaget er til høring. Regjeringen vil på årsbasis overføre 150
millioner innsparte trygdekroner til fylkeskommunene.
Uklok politikk
Den legehjelp som ikke lenger blir funnet verdig til trygderefusjon, er i stor grad velfungerende deltidspraksis
drevet av sykehusleger eller pensjonerte sykehusspesialister, ofte i samarbeid med allmennpraktikere. Slike praksiser
er en god, effektiv og billig måte å utnytte dagens spesialistarbeidskraft på. Kompetansen blant nylig pensjonerte
sykehusspesialister kan faktisk ikke utnyttes på annen måte.
Etter Legeforeningens syn vil ikke Regjeringens forslag virke etter hensikten. Dette forsterkes av vilkårligheten i
kriteriene for fortsatt refusjonsrett; kriterier det er vanskelig å se har faglige eller helsepolitiske
begrunnelser.
Nytenkning
Landsstyremøtet i Haugesund drøftet Legeforeningens videre arbeid for å få opphevet 10.10.1992-vedtaket. Dette er en
meget vanskelig sak for foreningen. Landsstyret fattet et vedtak (se neste side) som danner et godt grunnlag for videre
dialog med myndighetene. Målet er at 10.10.1992-vedtaket oppheves og erstattes med ordninger som både gir en bedre
legefordeling og bedre utnyttelse av legenes arbeidskapasitet.
Når legehjelp skal finansieres gjennom offentlige midler, er det rimelig at myndighetene vil at det skal satses på
prioriterte arbeidsoppgaver. Legeforeningen mener at dette best kan oppnås gjennom en kombinasjon av offentlig og
privat drift, innenfor en offentlig ramme. Vi har lange tradisjoner for dette i allmennmedisin. Resultatene er gode.
Det er ikke noe som tilsier at det er annerledes i annenlinjetjenesten. SINTEF-rapporten, som sammenlikner privat
praksis og offentlige psykiatriske poliklinikker, viser at privat praksis er mest kostnadseffektiv. Per tidsenhet
behandles tre ganger så mange pasienter i privat regi og til en tredel av prisen, til tross for at det ikke er noen
forskjell i pasientmaterialet. Denne rapporten avliver myten om at privatpraktiserende spesialister “skummer fløten”
ved å ta de “lette” pasientene, mens de offentlige poliklinikkene må ta de tunge oppgavene.
Legeforeningens helsepolitikk bygger på lik tilgjengelighet og solidarisk finansiering. Dette er i tråd med de
synspunkter som legges til grunn i politiske miljøer. Det er altså enighet både om kartet og målet, så det burde være
mulig å bli enige om veien.
Bedre løsninger finnes
Vårt mål er å få opphevet Stortingets 10.10.1992-vedtak. En tilfeldig valgt historisk dato er uegnet til å regulere
fremtidens legetjenester. Dette er uverdig for pasientene. Tilgangen til legehjelp skal ikke reguleres av
tilfeldigheter. Landsstyrets vedtak er en dialog til myndighetene. Legeforeningen vil være med i et konstruktivt arbeid
for å finne andre løsninger. Det vil alle parter være tjent med.
Hans Petter Aarseth
president
