Behandlingen av pasienter med hjertestans er en av de tilstander som er mest gjennomdiskutert. Det finnes europeiske
retningslinjer som i detalj beskriver tiltak, medikamentdoser og rekkefølge i behandlingen (1). Dette er viktig, fordi
det er veldokumentert at det nettopp ved hjertestans er av avgjørende betydning at behandlingen gis raskt og i korrekt
rekkefølge (2).
Intravenøs tilførsel av buffer, for å motvirke acidose oppstått under sirkulasjonsstansen, har lenge inngått i disse
retningslinjene, men dette tiltaket fikk en vesentlig lavere prioritet ved siste revisjon. Det er ennå ikke avklart om
bufferbehandling øker overlevelsen, og dyreforsøk har ikke vært konklusive. Det er derfor fortjenstfullt at Dybvik og
medarbeidere i dette nummer av Tidsskriftet presenterer resultater fra en undersøkelse av bufferbehandling hos
pasienter med hjertestans utenfor sykehus (3).
Forskning i forbindelse med hjertestans
Klinisk forskning med randomisert, dobbeltblind kontrollert design er vanskelig å gjennomføre, spesielt utenfor
sykehus og i akutte situasjoner med så vanskelig kontrollerbare omstendigheter som ved hjertestans. Det er derfor
imponerende at man har klart å rekruttere 500 pasienter i en slik studie. Ullevål sykehus har lange tradisjoner med
forskning på hjertestansbehandling (4), og denne undersøkelsen føyer seg pent inn i rekken av tidligere arbeider.
Resultatene fra undersøkelsen presenteres stort sett i overensstemmelse med den internasjonale standard for
rapportering av data vedrørende hjertestans, Utstein-modellen (5). Ved å bruke denne standard sikrer forskerne at data
kan sammenliknes med andre gruppers resultater. Når Dybvik og medarbeidere finner at det ikke kan påvises positiv
effekt av bufferbehandling, kan vi derfor med rimelig sikkerhet stole på at dette ikke er fordi overlevelsen i dette
materialet er uvanlig dårlig, snarere tvert imot.
Hva er viktig ved hjertestans?
Hva bestemmer den enkelte pasients sjanse for å overleve en hjertestans? Når vi ser bort fra den tilgrunnliggende
sykdom, er de vesentligste faktorer tidlig hjerte-lunge-redning og tidlig defibrillering. Opplæring av legfolk i
hjerte-lunge-redning, oppfordring til publikum om å ta tidlig kontakt med helsevesenet, samt utplassering av
defibrillatorer i ambulansetjenesten, betyr mest.
Det er også god grunn til fortsatt å forbedre retningslinjene for behandling (6). Nye resultater fra en kommune med
både bymessig og landlig bebyggelse (Lexow K, Hapnes SA. Cardiac arrest and the air ambulance service. Proceedings of
the III Scandinavian Congress of CPR. Helsinki, 31.8.-1.9.1996) og fra et landdistrikt (Grete Wold, personlig
meddelelse) tyder på at bevisst satsing på alle ledd i behandlingskjeden kan gi oppmuntrende resultater. Vi bør sørge
for at slike tiltak dekker hele befolkningen, samtidig som forskningen må holde frem (7).
Videre behandling av pasienter hvor gjenoppliving lykkes
I Dybvik og medarbeideres undersøkelse ble pasienter med gjenetablert sirkulasjon viderebehandlet ved seks
forskjellige sykehus i Oslo-området. Forfatterne har ikke latt disse sykehusene inngå som en variabel i analysen. Her
omgår de et følsomt problem. Vi som jobber i utrykningstjenesten, opplever at den videre behandling i sykehus av
hjertestanspasienter med gjenetablert spontansirkulasjon varierer betydelig, både innenfor det enkelte sykehus og
mellom ulike sykehus. Det er grunn til å understreke behovet for videre resuscitering av hjerne og hjerte etter en
periode med sirkulasjonsstans (8). Her ligger en betydelig utfordring for både kardiologer og intensivmedisinere.
Er det grunn til å gi buffer?
Skal vi så slutte å gi buffer ved hjertestans? Det er neppe tvil om at buffer ved neste revisjon av de europeiske
retningslinjer for hjertestansbehandling vil havne enda lenger nede på listen, eller gå helt ut. Selv om Dybvik og
medarbeideres undersøkelse ikke er helt konklusiv, støttes deres vurderinger av andre forfattere (9). Buffer er,
uansett om man bruker Tribonat eller NaHCO3, uheldig i kombinasjon med adrenalin, og krever strengt tatt en
egen venekanyle for ikke å redusere virkningen av adrenalin (10). Dette koster verdifull tid. Etter vår mening bør de
som deltar i behandling av hjertestanspasienter vurdere å utelate buffer helt allerede nå, før nye felles
retningslinjer foreligger. For vår egen del vil buffer ikke lenger inngå i resuscitering av hjertestanspasienter.
Guttorm Brattebø
Torben Wisborg
