Sammendrag
Å være besatt av Djevelen, demoner eller “onde ånder” er av de eldste forklaringsmodeller for så vel somatiske som
psykiske sykdommer. Artikkelen omtaler studier av besettelse fra forskjellige fagomåder, med særlig vekt på
psykiatriens behandling av fenomenet opp gjennom historien. I middelalderen var besettelse én blant flere, ofte
samtidige, forklaringer på sinnslidelser. Astrologiske teorier florerte også, i tillegg til medisinens “humoralteorier”
(ubalanse mellom de fire kroppsvæsker som sykdomsforklaring). Man skjelnet dessuten mellom eksentrisitet, psykose og
religiøse åpenbaringer (visjoner). Heksebrenningene, særlig mellom 1450 og 1650, omfattet både påståtte hekser og
besatte, ofte med åpenbare psykiske lidelser. Dagens psykiatri henfører ikke demonbesettelse til noen egen nosologisk
kategori, men rubriserer dette i alt vesentlig som forskjellige typer psykotiske tankeforstyrrelser. Hysterisk
(dissosiativ) patologi forekommer i denne sammenheng sjelden i den industrialiserte verden. Besettelse finnes hyppig
beskrevet i evangeliene. Innenfor Jesu kulturkrets og samtid var besettelse eneste betegnelse på det som synes å ha
dreid seg om psykoser, dissosiative tilstander og epilepsi. Evangelienes språkbruk og “diagnoseprinsipper” er i dag
overtatt av enkelte fundamentalistisk kristne grupper, som praktiserer eksorsisme på personer med (oftest) mildere
psykiske lidelser.
