Et begivenhetsrikt år for Legeforeningen går mot slutten. Året vil bli husket som spesielt.
Vi har hatt et lønnsoppgjør uten sidestykke i vår tid. Det endelige resultat er ikke helt klart ennå. Fortsatt
venter vi på de lokale forhandlinger, i enkelte statsetater vil de ikke komme før langt inn i neste år. Heller ikke
særavtalene i staten er forhandlet. I hvor stor grad de øvrige særavtaler vil medføre inntektsøkninger for våre
medlemmer er det også for tidlig å si noe sikkert om. Noen grupper blant våre medlemmer har åpent gitt uttrykk for
misnøye med forhandlingsresultatet, foreløpig kan vi heller ikke si med sikkerhet om kritikerne kan ha rett. Før neste
oppgjør vil vi imidlertid vite det. Eventuelle uheldige konsekvener i år, må vi da forsøke å rette opp.
Et annet vesentlig trekk med 1996 er at vi igjen har valgt å melde oss ut av AF. Grunnlaget for utmeldelse var en
annen enn i 1981; fremfor alt er det nå bred enighet blant medlemmene om at utmelding var et nødvendig trekk.
Mulighetene ved å stå alene er vi beredt til å utnytte. Vanskeligheter som måtte oppstå, er vi beredt til å takle.
Vi har fått en ny helseminister. Sjelden er en minister blitt imøtesett med større forventninger enn statsråd
Hernes. Han har tidligere vist at han ikke er redd for å gå nye veier. Han har også selv varslet omorganisering og
systemendringer. Men bortsett fra den aktivitetsbaserte finansiering og positiv vilje til å finne en hensiktsmessig
løsning på Rikshospitalets organisasjons- og ledelsesstrid, har han foreløpig vært avventende. Når dette leses har
sannsynligvis Steine-utvalget avgitt sin rapport om organisering og ledelse i sykehus. Vurderinger av
Hellandsvik-utvalgets innstilling om eierstruktur for sykehusene og kommunehelsetjenestens organisering er like om
hjørnet. Helsepolitisk har vi således hatt lite konkret nytt i 1996, det har først og fremst vært forventningenes
år.
Året vil også bli husket som det året vår organisasjon tok et stort skritt: vi flytter før jul inn i Legenes hus.
Dette er ikke bare et fremtidsrettet tiltak, vi må utnytte de muligheter det gir oss til raskt å få styrket vår
organisasjon. Tillitsvalgtarbeidet vil få bedre kår, muligheter for et nærmere samarbeid mellom yrkesforeningene ligger
i dagen. Vår slagkraft som en samlet forening med felles målsettinger, vil bli styrket.
Det som imidlertid først og fremst vil bli husket fra 1996 er medlemmenes egen bevisstgjøring. Den har ikke kommet
over natten, men den har slått ut i full blomst dette året. Vi har tidligere bare vært opptatt med å behandle
pasienter. Økonomiske kutt er ofte stilltiende blitt godtatt. Vi har løpt fortere og behandlet flere pasienter på
kortere tid. Vi har latt pasientkøene være vårt ansvar istedenfor å legge ansvaret der det hører hjemme. Vår dårlige
samvittighet overfor ventende pasienter har fått oss til å se bort fra alle andre krav vi burde ha stilt til vår
arbeidssituasjon. Videre- og etterutdanningen har lidd. Vår trivsel har lidd. Det har blitt reist spørsmål ved om
kvaliteten på vårt arbeid er god nok. Vi er blitt svar skyldig. Organisatoriske endringer er gjennomført uten at de
medisinsk-faglige premisser har vært lagt til grunn. Vi har murret, men vært med på ferden.
Dette er en beskrivelse av historien. Våre medlemmer er nå fast bestemt på å ta tilbake sitt fag. Vi vil ikke først
og fremst få dårlig samvittighet hvis køene blir lange. Vi vil derimot få dårlig samvittighet hvis vi ikke gir oss selv
tilstrekkelig tid til god behandling. Vi vil ikke lenger finne oss i en organisasjons- og ledelsesstruktur som gir
ansvarspulverisering. Vi vil ikke lenger finne oss i å stå nederst på listen når kontorer skal fordeles. Vi vil ikke
lenger finne oss i at vi ikke får tilstrekkelig hjelp i vårt arbeid. Vi vil møtes med respekt når vi gjør godt arbeid.
Vi vil forlange at våre arbeidsgivere har en arbeidsgiverpolitikk.
Er 1996 året da legene ble kranglefanter? Nei, det er året da vi tok tilbake ansvaret for vårt fag. Hvis våre
arbeidsgivere og politiske myndigheter vil spille på lag med oss, vil de bli møtt med velvilje i sitt arbeid for å
bedre helsetjenestetilbudet. Hvis de vil forsøke å overkjøre oss, vil de erfare at legenes positive medvirkning er en
forutsetning for å lykkes.
La oss ha som nyttårsønske at de skal lykkes.
Hans Petter Aarseth
president
