Forfatterbegrepet knyttet til vitenskapelig publisering er kommet på dagsordenen og var tema for konferansen
Vitenskapelig publisering - forfatterskap og merittering, som nylig ble avholdt i regi av Norges forskningsråd, Området
for medisin og helse. Initiativet til konferansen ble tatt av Nasjonalt utvalg for vurdering av uredelighet i
helsefaglig forskning. Misvisende forfatterliste kan, i henhold til den definisjon for vitenskapelig uredelighet som
utvalget arbeider etter, representere vitenskapelig uredelighet. Derfor er en klargjøring av forfatterbegrepet sterkt
ønskelig. I dette nummer av Tidsskriftet presenteres noen av de synspunkter som kom frem under konferansen.
Urettmessig forfatterskap
Det er gjort to undersøkelser over forekomsten av vitenskapelig uredelighet i Norge, som begge er publisert i
Tidsskriftet (1, 2). Begge viste at misvisende forfatterliste, dels som urettmessig inklusjon eller eksklusjon av navn,
var det forhold som oftest ble omtalt. Den samme erfaring har utvalget gjort ved behandlingen av et lite antall saker
om påstått uredelighet meldt til utvalget (3).I to av tre saker har medforfatterspørsmålet stått sentralt. En
klargjøring og bevisstgjøring av forfatterrollen i forbindelse med en vitenskapelig artikkel vil derfor bidra til
ryddigere forhold omkring dette spørsmål. Ikke minst vil klare regler, som blir etterlevd, kunne fjerne noe av
grunnlaget for konflikter mellom forskere.
Årsrapporten for 1995 fra Udvalget vedrørende videnskabelig uredelighet (UVVU) i Danmark tar opp spørsmålet i stor
bredde og gir en fyldig diskusjon av temaet (4). I Danmark har man lengre erfaring med et nasjonalt utvalg av denne
type. Også der har man sett at påstander om urettmessig forfatterskap forekommer relativt hyppig. Iblant har det dreid
seg om forhold som måtte karakteriseres som alvorlige.
Man kan spekulere over hvorfor dette spørsmålet er blitt så viktig. En grunn er den endrede betydning den
vitenskapelige artikkel har fått, slik Magne Nylenna påviser i sin artikkel i dette nummer av Tidsskriftet (5). Fra
primært å være et middel til å formidle ny medisinsk erkjennelse blir artikkelen i økende grad brukt som dokumentasjon
på forfatterens vitenskapelige kompetanse. Den vitenskapelige artikkel spiller en sentral rolle ved vurdering av
akademisk kompetanse, hvilket gir forfatterskapet klare verdier. Vitenskapelig publisering er forutsetning for
tilsetting i akademisk stilling og grunnlaget for videre avansement. Det er på denne bakgrunn at (med)forfatterskap kan
brukes som “betaling” for tjenester i tilknytning til forskningsprosjektet, som diskutert av Terje R. Pedersen i hans
artikkel (6).
Man har etter hvert fått retningslinjer for hvordan vitenskapelig publisering skal anvendes ved akademisk
kompetansevurdering, og mønsteret i dag er at bare et mindre antall, 10-15, av publikasjonene skal legges til grunn.
Rolf K. Reed diskuterer i sin artikkel (7) bakgrunnen for de reglene som nå gjelder, men det er ennå for tidlig å kunne
si noe om de vil få noen effekt på det man oppfatter som uheldige sider ved forfatterrollen. Men uansett endringer i
prosessen ved vurdering av vitenskapelig kompetanse, vil utvilsomt det vitenskapelige forfatterskap stadig være et
særdeles viktig element.
En annen type av urettmessig forfatterskap er den som har som formål ågi et synspunkt eller en anbefaling større
faglig tyngde. Det er eksempler på atet farmasøytisk firma inviterer en spesialist innenfor et fagområde til å stå som
forfatter på en ferdigskrevet oversiktsartikkel om medikamentell behandling av en bestemt tilstand. Artikkelens
konklusjon er en anbefaling av et bestemt medikament. Selv om anbefalingen kanskje kan være faglig berettiget, bør en
leser være klar over at artikkelen egentlig er skrevet av en person med tilknytning til det aktuelle farmasøytiske
firma.
Regler for forfatterskap finnes og bør følges
Det er altså nødvendig å ha klare regler for forfatterskapets ansvar og rettigheter, regler som det er rimelig
enighet om, og som blir fulgt. Et slikt regelverk finnes, nemlig den såkalte Vancouverkonvensjonen, som stiller helt
konkrete krav til (med)forfatterskap av en publikasjon (8). De fleste større internasjonale vitenskapelige tidsskrifter
har sluttet seg til Vancouverkonvensjonen, men det er ingen tvil om at reglene i en rekke tilfeller ikke blir fulgt.
Det er nok også slik at redaktørene oftest gjør lite for at reglene blir fulgt.
Spørsmålet er derfor om skal man endre reglene slik at de passer med realitetene, eller om man skal arbeide for at
reglene blir fulgt? Det er viktig at spørsmålet tas opp i både nasjonale og internasjonale fora.
I juni 1966 ble det arrangert en konferanse i Nottingham i England med tittelen Do we need to redefine authorship?
Konferansen samlet bred internasjonal deltakelse fra begge sider av Atlanterhavet. Konklusjonen på konferansen var
misnøye med de rådende forhold og at dagens regler ikke blir fulgt. Det positive er at det arbeides videre med
spørsmålet. De nordiske land er med i dette arbeidet, og vi bør bidra til løsninger som bygger på det tradisjonelle
innhold i forfatterrollen. Det vil i korthet si at man vil fremme intensjonene som ligger i Vancouverkonvensjonen og
vil arbeide for at disse blir lagt til grunn ved våre institusjoner.
Spørsmålet om forfatterskapets plikter og rettigheter er et etisk anliggende. Politikere og allmennhetens syn på
forskningens behandling av etiske spørsmål er av betydning for vår rolle i samfunnet. Dersom det blir reist tvil om
vitenskapens troverdighet, vil det kunne skade forskningens renommé og derved muligheter til å spille en viktig rolle
som premissleverandør for politiske vedtak om utviklingen av vår helsetjeneste. Også ut fra en slik synsvinkel er det
viktig å ha klare regler for forfatterskap og for det ansvar som forfatterskap innebærer.
Asbjørn Aakvaag
