Sammendrag
Lønningutvalget kom med sin innstilling om prioritering innen helsevesenet i 1987. Det delte prioriteringene inn i fem
nivåer. Annenprioritet skulle være for tiltak som er nødvendige i den forstand at svikt får katastrofale eller svært
alvorlige konsekvenser på lengre sikt for enkeltpasienter, pasientgrupper eller samfunnet som helhet. Fra 1990 føres
denne kategori pasienter på egen liste og registreres særskilt dersom de ikke har fått behandling innen seks måneder,
den såkalte ventelistegarantien.
I 1995 varierte andelen av dem som venter på innleggelse ved norske sykehus og som fikk ventelistegaranti betydelig
fra fylke til fylke. Gjennomsnittlig for alle fire kvartaler var variasjonen innen gynekologi 1-94%,
øre-nese-halssykdommer 21-89%, ortopedi 21-89% og urologi 43-100%. Variasjonen fra kvartal til kvartal var liten. Det
var også stor variasjon i andelen ventelistegaranti mellom samme kategori avdeling innen én helseregion og ett
fylke.
Årsaken til denne variasjonen kan være ulik pasientsammensetning, ulik andel dagkirurgiske pasienter eller
strategisk økonomisk tenkning. Den viktigste årsaken antas å være at ventelistekriteriene av legene ikke oppfattes som
operasjonelle, og at de bruker ulikt medisinsk skjønn i prioriteringen mellom pasienter.
