“Det er ganske merkeligt, hvor utilbøielige vi læger er til at skrive. Hvorledes er det f.eks. med dette tidsskrift?
Det ser ud til at være noksaa vanskeligt at erholde stof for disse faa blade, og dog har vi alle et og andet at berette
fra vor praksis, som har sin interesse, men som nu gaar tabt, fordi vi enten ikke gidder eller maaske ikke tør betro os
til offentligheden af frygt for en kritik, som ikke kan bæres”, skrev distriktslege H. Juell i Tidsskriftet i 1896 (1).
Tidsskriftets stofftilgang har utvilsomt bedret seg siden den gang, men fortsatt skjuler det seg både erfaringer og
oppfatninger blant kollegene som med fordel kunne vært delt med andre.
23 år etter at forslaget første gang ble fremmet vedtok Legeforeningens landsstyre under sitt møte i Haugesund i
oktober 1996 et enhetlig redaktøransvar for alle deler av Tidsskriftet. At redaktøren utøver sin myndighet i henhold
til redaktørplakaten er nå også en del av foreningens lover.
Enhetlig redaktøransvar er en naturlig fortsettelse av Tidsskriftets utvikling gjennom mange år, og lovendringen er
en formalisering av en ordning som allerede har vært praktisert de siste fem årene. Det blir stadig mer vanskelig og
uhensiktsmessig å skille mellom medisinsk fagstoff, helsepolitisk stoff og det som tidligere ble publisert under
stands- og foreningsinteresser.
Sammen med flyttingen til Legenes hus i Oslo sentrum gir denne begivenheten også anledning til en mindre
“ansiktsløftning” av Tidsskriftet ved årsskiftet. Forandringene er små, men synlige, og viser forhåpentligvis at også
vi er i stand til å endre oss i pakt med tiden og oppgavene.
Tidsskriftets målsetting er uendret (2), men innholdet fordeles nå mer etter faglitterær sjanger enn etter hvilket
delmål som skal ivaretas. I sin 117. årgang fremstår Tidsskriftet med åtte hovedseksjoner. Den tidligere seksjonen
Nyheter og debatt er delt i to; Kommentar og debatt og Nyheter og reportasje. I disse to seksjonene publiseres stoff
både om medisinske, helsepolitiske og fagforeningsmessige emner. Seksjonen Fra foreningen er beholdt, men redigeres nå
av Tidsskriftets redaksjon og ikke av Legeforeningens informasjonsavdeling. Denne seksjonen vil først og fremst bli
benyttet til medlemsinformasjon fra foreningens ulike organer, avdelinger, spesialforeninger og yrkesforeninger.
Den som bedømmer Tidsskriftets innhold ut fra sidetallet i de ulike seksjoner vil kanskje bli overrasket, og
muligens også skuffet, over at “foreningsstoffet” tilsynelatende er blitt redusert. Det som har skjedd er imidlertid
det motsatte, fordi reportasjer, notiser og nyhetsstoff om fagforeningssaker nå vil bli integrert i det øvrige stoffet
i andre hovedseksjoner.
Tidsskrift for Den norske lægeforening er et tidsskrift for praktisk medisin, og kjernen i innholdet skal forsatt
være det medisinsk-vitenskapelige stoffet. Vi ønsker mer debatt i Tidsskriftets spalter. Forutsetningen for å fungere
som et levende debattorgan er at meninger brytes, og det medfører at mange vil finne synspunkter man er uenig i.
Korrespondansespalten er blant det mest leste stoffet, og innenfor en ramme på 400 ord gir vi gode muligheter for å
bringe synspunkter på medisinske, helsepolitiske eller fagforeningsmessige spørsmål.
Lengre debattartikler mottas gjerne for vurdering, men kravene til originalitet, relevans, dokumentasjon og
formuleringsevne skjerpes med økende manuskriptlengde. Vi kan ikke publisere alt vi får tilsendt og redaksjonen må
derfor, på lesernes vegne, foreta vanskelige valg.
Nok en gang vender vi 100 år tilbake i tiden og slutter oss fullt ut til følgende uttalelse fra redaksjonen den
gang: “Tidsskriftets program er paa forhaand givet og vil altsaa ikke undergaa nogen forandring. Dets spalter vil
fremdeles staa aabne for alt, hvad der vedkommer lægernes interesser som stand betragtet” (3).
Magne Nylenna
