I dette nummer av Tidsskriftet diskuteres ventetidsproblematikken fra flere synsvinkler. Artiklene dokumenterer
langt på vei at måten vi fokuserer på ventelister og garantibrudd i sykehus i dag er fullstendig meningsløs.
Kristoffersen & Piene (1) fant at andelen av dem som venter på innleggelse ved norske sykehus og som får
ventelistegaranti, varierer betydelig fylkene imellom, og at bruk av et skåreskjema utviklet ved Statens helsetilsyn
ikke økte overensstemmelsen mellom legene når det gjaldt hvem som skulle tildeles garanti (2). Åbyholm og medarbeidere
fant at det blant langtidsventerne var få med alvorlige problemer, og at ventelistene var dårlig sanert (3). Piene og
medarbeidere illustrerer i en artikkel basert på køteoretisk analayse sammenhengene mellom kapasitet, gjennomsnittlig
ventetid og forventede antall garantibrudd på en fortreffelig måte (4).
Ventetidsgaranti til ingen nytte
Spørsmål som må stilles er om den måten vi retter oppmerksomheten mot ventelister og garantier, bidrar til bedre å
dekke pasientenes behov, løse sykehusenes oppgaver og/eller gi sykehuseierne og politikerne et bedre styringsverktøy.
Svaret på alle tre spørsmål er dessverre nei.
Ventetidsgarantien er en politisk konstruksjon, ikke en medisinsk. Garantitider på seks eller tre måneder er ikke
valgt fordi de utgjør et fornuftig gjennomsnitt av hva som gagner pasienter som faller inn under prioriteringsutvalgets
gruppe 2 (5, 6). Er politikerne som har vedtatt å redusere garantitiden til tre måneder klar over at en slik reduksjon
fordrer en kapasitetsøkning på ca. 40% i elektiv virksomhet (4)?
Det interessante hva angår ventetider er om pasientene får behandling tilstrekkelig raskt, slik at de ikke påføres
unødvendig velferds- eller helsetap, innenfor de rammer helsetjenesten arbeider under. Dette er mulig ved garanti på
både tre og seks måneder og også uten garantiordninger. Det er også fullt mulig at betydelige deler av pasientmassen
ikke får behandling tilstrekkelig raskt selv om garantitider overholdes. Det er f.eks. medisinsk uforsvarlig å la en
pasient der det er mistanke om kreft vente i 21/2 måned på eventuell utredning og behandling.
Når vi i tillegg til dette får dokumentert store variasjoner i tildeling av garanti (1), blir det å unngå
garantibrudd et meningsløst mål. Fylker med mange garantibrudd kan i virkeligheten innfri behov i befolkningen på en
bedre måte enn fylker med få eller ingen garantibrudd. Det forhold at 6-10% av ventetidsgarantiene ikke overholdes, kan
godt være alvorlig - men det vet vi ingenting om (3).
Taktiske tilpasninger
Uhensiktsmessige styringsmål fører til taktisk tilpasning. Tidligere fikk fylker med mange garantibrudd statlige
ekstraoverføringer for å øke kapasiteten. Incentivet var: jobb ineffektivt og få mer. Nå er garantibrudd blitt et
ubehag som fylket og sykehuset selv må bære ansvaret for. Incentivet er: gi færre pasienter garanti; det er viktigere
at garantiene overholdes enn at de som har størst behov for rask behandling behandles først. Det oppstår m.a.o.
konflikter mellom ventetidsgarantien og faglige vurderinger. Slik bør det ikke være.
Ansvar for å rydde opp
Helseministeren har ansvar for å rydde opp. Informasjonssystemene i helsetjenesten må bidra til at de beslutninger
fattes som fører til at pasienter får best mulig behandling til riktig tid med de ressursene som er tilgjengelige. I
første omgang må han sette en stopper for at de som styrer sykehusene konsentrerer seg om feilaktige oppgaver. Så lenge
garantitildelingen varierer så betydelig som den gjør, og garantitidens lengde ikke har relasjon til pasientens
helseproblem, er andelen garantibrudd et galt fokus.
Det hviler også et tungt ansvar på legene. De store variasjoner i medisinsk skjønn (2) og garantitildeling (1) som
utvises, gir grunn til alvorlig refleksjon. Legene må gjøre mer for at pasientene skal få en mest mulig rettferdig og
medisinsk korrekt behandling ut fra eksisterende kunnskap. Dette er i tråd med det beste i vår akademiske tradisjon.
Det er også legenes ansvar at de som styrer helsetjenesten får informasjon slik at de kan fatte beslutninger som er til
pasientenes beste.
Ventetider viktig
Informasjon om ventetider er naturligvis meget viktig for pasientene - og for beslutningstakerne. Når et sykehus
ikke kan garantere at pasientene får behandling tilstrekkelig raskt, må det foreligge informasjon om hvordan pasientene
kan unngå unødvendig tap av helse og velferd. I helseregion 2 gjøres det f.eks. forsøk på dette gjennom oversikter over
mediane ventetider fordelt på fagområder (7). Informasjonen er imidlertid utilstrekkelig for praktiske formål. For
ulike sykdomsgrupper og prosedyrer må man forvente at sykehusene jevnlig offentliggjør f.eks. median ventetid og et
spredningsmål for ventetidskurven. På denne måten kan primærlegen i samarbeid med pasienten finne alternative
behandlingsveier med kortere ventetid dersom dette er påkrevd medisinsk.
Dersom garantitanken skal beholdes, kan det være en idé å utvikle garantitider basert på faglige vurderinger for
ulike problemstillinger. Garantien kunne bestå i at pasienten får tilbud om behandling der ventetiden er tilstrekkelig
kort dersom det finnes ledig kapasitet i systemet.
Bjørn Guldvog
