Et eksempel på helseeffekter av globale miljøproblemer
Globale miljøproblemer har fått en økende oppmerksomhet i medisinsk litteratur de senere årene. Den første læreboken
som tar for seg mulige helseeffekter av globale miljøproblemer kom i 1993 (1). Både British Medical Journal og Lancet
har hatt artikkelserier om emnet (2, 3). Også i Norge er jordens helseproblemer som følge av miljøforandringer blitt
omtalt (4, 5), og den første norske læreboken er under trykking (6).
I dette nummeret av Tidsskriftet presenterer Preben Ottesen & Jørgen Lassen det første eksemplet på en konkret
analyse av nasjonale følger av et globalt miljøproblem: klimaendringer (7). Verdens helseorganisasjon publiserte
sommeren 1996 en rapport om samme tema (8), og det norske arbeidet følger inndelingen i denne.
Globale miljøproblemer
De globale miljøproblemene vi står overfor i dag kan naturlig deles i tre: - Klimatiske og atmosfæriske endringer i
form av global oppvarming, uttynning av ozonlaget og langtransport av forurensning, f.eks. sur nedbør - Ressursutarming
som resulterer i jorderosjon, avskoging, reduksjon i grunnvannsreservoarene, tap av biologisk mangfold og uttømming av
fossile energikilder - Forurensning av jord, luft og vann med miljøgifter fra industri og landbruk og radioaktivt
avfall.
Noen av årsakene til dette er utviklingstrekk som mange ikke oppfatter som egentlige miljøproblemer: - Forbruks- og
produksjonsvekst, særlig i nord - Befolkningsvekst, i første rekke i sør - Ubalanse i ressursfordelingen mellom nord og
sør.
Konsekvensen av miljøproblemene er dårligere matvaresikkerhet og helseproblemer for en stor del av jordens
befolkning. Folkehelsen kan oppfattes som en viktig indikator på miljøets tilstand. Av den grunn er vi som leger særlig
forpliktet til å undersøke og rapportere om sammenhengen mellom miljø og helse. Helsevesenet er dessuten i seg selv en
viktig aktør når det gjelder miljøspørsmål som har sammenheng med ressursbruk og ressursfordeling, og gjennom
muligheten for å påvirke f.eks. demografiske variabler som fødselshyppighet og dødelighet.
Helseeffekter av klimaendringer
Ottesen & Lassens analyse av helseeffekter av klimaendringer (7) baserer seg på hovedkonklusjonene i den andre
hovedrapporten fra FNs klimapanel (9). Selv om det fortsatt er faglig uenighet om omfanget av klimaendringene, er det
nå konsensus om at menneskeskapte klimagasser har vært en medvirkende årsak til de endringer som er observert.
Når det gjelder konsekvenser for folkehelsen, fryktes det internasjonalt direkte effekter av klimaendringer i form
av hetebølger, stormer og flomkatastrofer. I Norge vil en økning av temperaturen antakelig føre til redusert
dødelighet. Av indirekte effekter er man internasjonalt redd for en økt forekomstav vektorbårne infeksjonssykdommer,
f.eks. malaria, fordi klimaendringene vil øke utbredelsesområdet for insektsvektorene. Malariamyggen vil sannsynligvis
ikke komme så langt nord som til Norge, derimot kan utbredelsen av flått øke og dermed gi økt forekomst av borreliose.
I tillegg vil trolig vann- og matbårne agenser, som kolerabakterien, kunne gi økt sykdomsforekomst internasjonalt. I
Norge vil økt havtemperatur kunne gi algeoppblomstring av bl.a. giftige arter. Siden bakterier som Vibrio cholerae kan
konsentreres i alger, kan en koleraepidemi også nå våre breddegrader.
Alt i alt synes ikke klimaendringer å ha store effekter på norsk folkehelse. Derimot vil endringene føre til økt
sykdomsforekomst i andre deler av verden og særlig i u-land, som ikke har ressurser til å bekjempe skadevirkningene.
Naturkatastrofer, økt havnivå og endrede forhold for jordbruk og fiske vil føre til at mennesker må flytte. Denne
migrasjonen vil skape en ny gruppe flyktninger - miljøflyktningene. Det kan også få implikasjoner for Norge.
Sammenhengen mellom drivhuseffekten og folkehelsen belyser noen allmenne tendenser innen global miljømedisin.
For det første ser man at globale miljøproblemer i første omgang vil ha størst effekt i sør, i den
ikke-industrialiserte delen av verden, og ikke i nord, hvor årsaken til problemene ofte ligger. Dette vil forsterke
nord-sør- ulikheten og kan føre til en for lang latenstid før det blir tilstrekkelig politisk vilje i nord til å løse
problemene.
For det andre synliggjør artikkelen til Ottesen & Lassen vanskeligheten med å trekke ut og isolere nasjonale og
lokale helseeffekter av et globalt miljøproblem som klimaendringer. Dette både fordi klimamodellene hittil har for
dårlig regional oppløsning, og særlig fordi effektene i andre land vil ha såpass store sosioøkonomiske konsekvenser at
de trolig vil gi sekundære helseeffekter også i Norge.
For det tredje viser klimaproblemet den nære sammenhengen mellom miljøspørsmål og utviklingsspørsmål. Denne
koblingen har for eksempel ført til opprettelsen av sentre for miljø og utvikling ved universitetene våre (SUM i Oslo,
SMU i Trondheim og SEMUT i Tromsø) og til et eget område innen Norges forskningsråd kalt Miljø og utvikling.
Miljø- og utviklingsmedisin
Innen medisinen har faget miljømedisin hovedansvaret for miljøspørsmål. Dette faget er sterkt knyttet til
arbeidsmedisin og er blitt definert synonymt med forurensningsmedisin (10). Ved hjelp av toksikologiske og
epidemiologiske metoder har miljømedisinen som formål å gjøre risikovurderinger ved eksponering for ulike typer
forurensning og å legge det faglige grunnlaget for fastsetting av grenseverdier for skadelig eksponering. Faget har
altså som oppgave å utrede helsemessige konsekvenser av direkte doserelatert eksponering for kjemiske, fysiske og
biologiske miljøfaktorer. Enkelte har ønsket at miljømedisinen også skulle ta opp i seg et bredere miljøperspektiv
(11).
De globale miljøproblemene vil trolig få store konsekvenser for folkehelsen i store deler av verden og økende
epidemiologisk betydning også i Norge. Det skaper behov for medisinsk kompetanse på dette feltet.
Mange vil hevde at det vil være nok et eksempel på medisinsk imperialisme å gjøre hele miljø- og utviklingsaspektet
til et medisinsk anliggende. Arbeidet for en bærekraftig utvikling er først og fremst en politisk, overnasjonal
oppgave. Men her er også oppgaver som påkaller spesifikk medisinsk kompetanse.
Arbeidsoppgaver for miljø- og utviklingsmedisinen
Fagfolks oppgave er å legge premissene for de riktige veivalg. Leger må for det første bidra til å dokumentere de
helsemessige konsekvensene av miljøproblemene. Dernest må vi i god forebyggende tradisjon peke på viktige
årsaksfaktorer til problemene og foreslå mulige medisinske angrepspunkter overfor disse.
Det er en stor diskrepans mellom kunnskapsbehovet og det som er dokumentert når det gjelder helseeffekter av lokale
og globale miljøproblemer. I forhold til problemenes omfang er forskningen minimal. Vår viktigste oppgave må være å si
ifra om og rette på dette. Det eksisterer for eksempel tilstrekkelig toksikologisk informasjon om mindre enn 10% av de
nærmere 100000 ulike kjemiske stoffene som er i bruk i verden i dag.
Legene må forsterke folkeopplysningen om miljøspørsmål. Miljøproblemene vil oppfattes nærmere og viktigere for den
enkelte hvis vi kan dokumentere effekter på helsen.
I den direkte kliniske kontakt med pasienten bør også legen vektlegge og gi råd om en “miljøforsvarlig” livsstil. På
samme måten som leger tidligere har gått foran ved å stumpe røyken, bør vi kanskje nå drive kildesortering av avfall og
ta andre miljøinitiativ. Vi bør også vise miljøansvar ved å ha et reflektert forhold til bruk av legemidler som
antibiotika, både ut fra et økonomisk og et økologisk perspektiv. Dessuten må vi som leger være villige til å ta opp de
mulige konfliktene som kan foreligge mellom den enkelte pasient og befolkningens og miljøets krav, f.eks. i forbindelse
med høykostnadsmedisin.
Vi håper at artikkelen til Ottesen & Lassen om helseeffekter av klimaendringer (7) er et signal om at norske leger
nå mener at tiden er inne for å engasjere seg faglig i globale miljøspørsmål. Forholdene burde ligge godt til rette for
at norsk miljømedisin og samfunnsmedisin kan utvikle et miljø- og utviklingsmedisinsk fagfelt.
John-Arne Røttingen
Per Fugelli
