Vold er en dyster del av dagens samfunn. Krigens vold rammer ikke bare soldatene, men ofte enda hardere
sivilbefolkningen. Massegravene fra 1996 for både sivile og soldater i det tidligere Jugoslavia er uhyggelige og
ufattelige. Også slikt har imidlertid skjedd før - den eldste massegrav er fra 2000 år f.Kr. med 60 soldater skadet og
drept av spikerklubber, med gapende sår og piler fast i kroppen (1).
Volden i fredstid har hatt en formidabel økning de siste årene og har forandret sitt vesen. Mens antall årlige
dødsulykker i trafikken i USA er redusert med 21% (fra 57000 til 44000) fra 1968 til 1991, er antall fatale skuddskader
økt med 60% (fra 24000 til 38000). Hver fatal skuddskade er beregnet å gi en samfunnsutgift på 2,4 millioner dollar, og
hver fatal knivskade 2,8 millioner dollar (1992) (2, 3).
Vold og alkohol
I Norge opplever vi også økende voldsbruk, men økningen er liten sammenliknet med f.eks. USA. Insidensen av
voldsepisoder og voldsskader i Norge er vesentlig basert på politirapporter og rettsvesen. En samfunnsmedisinsk
tilnærming til dette problem er uvanlig, understreker Knut Steen & Steinar Hunskår i en artikkel i dette nummer av
Tidsskriftet (4). Deres prospektive undersøkelse fra Bergen Legevakt omfatter 994 pasienter, registrert i en
12-månedersperiode i 1994-95. Flesteparten av voldsepisodene skjedde kveld og natt i helgene, og flertallet av
voldsofrene var beruset (70%). Motparten i voldsepisoden ble bedømt av voldsofferet til å være ruspåvirket i 50%. Dette
passer med at i 297 tilfeller av vold på offentlig sted skjedde voldsepisoden inne på eller umiddelbart utenfor
skjenkestedet.
Motparten i voldsepisodene i Bergen var ukjent fra tidligere i 50% av tilfellene. I den andre halvparten av
tilfellene var motparten kjent fra før eller voldsofferet visste hvem det var. Gjengkriminalitet forekom sjelden (2%).
13% av voldsofrene hadde allerede anmeldt voldsepisoden til politiet, mens 1/3 ikke ville anmelde episoden. Over
halvparten ønsket ikke å gå til anmeldelse eller hadde ikke bestemt seg ennå. Det er grunn til å merke seg at
halvparten av voldsofrene angav at voldsbruken var umotivert og vilkårlig. Dette kan ha sammenheng med den angitte
ruspåvirkning i voldsøyeblikket, eller at man ikke ville innrømme at det var en konfliktsituasjon eller irritasjon over
bagateller som lå bak.
Vold og våpen
I Bergen ble 11% av pasientene innlagt i sykehus. Dette gjenspeiler at kniv som våpen ble brukt bare i 4% og
skytevåpen bare i 2% av voldsepisodene. I en tilsvarende undersøkelse av Knut Melhuus & Katrine Sørensen gjengitt i
dette nummer av Tidsskriftet (5) av 2545 pasienter behandlet i 1994 ved Oslo Legevakt ble våpen brukt hos 25% av
voldstilfellene. Dette kan ha sammenheng med at i Oslo-materialet var innvandrere mer utsatt for vold enn nordmenn.
Dette samsvarer med erfaringene fra store byer i utlandet. I USA var penetrerende vold med kniv og skytevåpen
dødsårsaken hos over 32000 personer, hyppigst hos unge (2). Så uhyggelige tall har vi heldigvis ikke i Norge. I
Oslo-materialet ble 131 innlagt i sykehus, mens 127 pasienter lå i observasjonspost natten over på Legevakten. Regnes
disse og de direkte innlagte (37 personer) med, blir prosenttallet for innleggelse 11, dvs. det samme som i Bergen.
Vold og forebyggende helsearbeid
Steen & Hunskårs undersøkelse (4) bør sammen med Melhuus & Sørensens undersøkelse (5) og andre publiserte materialer
være forløpere til flere større tilsvarende undersøkelser i Norge. Samfunnet har her et økende problem, som er belyst i
flere delundersøkelser. Når Salmonella påvises hos et fåtall personer, slås det med rette full alarm. Likeså er det
skjerpet offentlig overvåking av andre alvorlige infeksjonssykdommer. Den økende vold er også et alvorlig sykdomstegn,
som samfunnet må angripe på flere fronter. Det er alminnelig enighet om at en strengere lovgivning i seg selv ikke er
svaret (6), og Kvåle har klart rett i sin konklusjon at vold er et satsingsområde for forebyggende helsearbeid (7), da
han i forbindelse med Verdens helsedag i 1993 pekte på dette alvorlige problem.
Endret skademønster - endret behandling
Gjessing Trumpy (8) fant en formidabel økning av ansiktsskader i Oslo i 30-årsperioden 1960-90 og pekte i klartekst
på voldens mange ansikter. Til tross for flere kjørte mil på norske veier, trer trafikkskadene nå i bakgrunnen på
bekostning av voldsskadene, slik det er skjedd bl.a. i USA (2). Vårt nettverkssamfunn synes å gli over i et åpnere,
nettverksløst samfunn. Normer og leveregler er i forandring (9). Den gjensidige avhengighet mellom mennesker synes å
svekkes. Unge, enslige og arbeidsløse menn bosatt i storby er overrepresentert i voldsmaterialer. Over 50% er
ruspåvirket.
Medisinen har fått nye vanskelige utfordringer - og må løse dem. “Mirakuløs” overlevelse etter store skader er nå
nærmest rutine ved de store traumesentrene i USA og andre land, og utrolig stygge ansiktsskader kan repareres med
forbausende godt resultat, slik erfaringene fra Ullevål sykehus viser i Hans Erik Høgevold & Torstein Lybergs
undersøkelse i dette nummer av Tidsskriftet (10). Fra neurokirurgisk hold er det i Jon Berg-Johnsen & Johan G.
Johansens materiale fra Ullevål sykehus, også presentert i dette nummer av Tidsskriftet (11), understreket en selvsagt
langt alvorligere prognose ved skuddskader som rammer hodets edlere deler. En endring i skademønsteret har
nødvendiggjort en endring i behandlingsopplegg og primærbehandling, slik det nylig er understreket i Tidsskriftet
(12).
Data mot vold
Moderne datateknologi kan bidra i informasjon og utdanning. Nylig er således Internett tatt i bruk for kommunikasjon
mellom traumesentre (13), og det kan konstateres en svær aktivitet fra universitetssentre. For TraumaNet er antall
overførte filer økt fra 145 til nærmere 20000 på seks måneder. De omfattende internasjonale dataforespørsler viser at
god traumeomsorg er av stor betydning for leger over hele verden, og databruken i utdanningen er selvsagt meget
verdifull.
Sundby (14) peker imidlertid med rette på at “medisinens innsats er mager trøst for følgene av den atferd som søker
inn på ville veier. Vold og annen skadelig atferd kan bare kontrolleres innenfor de sosiale og kulturelle fellesskap
folk selv er i stand til å bygge opp og forholde seg lojalt til.”
Og her synes medisinen egentlig å komme til kort, foreløpig.
Kaare Solheim
