Sammendrag
Indikasjonsstillingen ved carotiskirurgi har vært under kontinuerlig diskusjon i over 40 år. Til tross for gode
undersøkelser som definerer enkelte undergrupper med nytte av operativ behandling, gjenstår fortsatt situasjoner der
behandlingsstrategien ikke er etablert. En symptomgivende carotisstenose på mer enn 70% skal opereres dersom det ikke
foreligger tungtveiende kontraindikasjoner. Ved asymptomatiske stenoser på mer enn 60% er det påvist en signifikant
effekt av operativ behandling, men denne er mer marginal og krever en lav perioperativ morbiditet for at gevinsten skal
bli relevant.
Det ser ikke ut til å være noe grunnlag for å fravike de ordinære indikasjonsstillinger ved okklusjon av motstående
a. carotis, ved tandemlesjoner eller ved planlagt hjertekirurgi. Pasienter med progredierende neurologiske symptomer
ser ut til å ha nytte av operasjon, men disse pasientene kan være vanskelige å identifisere i tide. Ved transitoriske
iskemiske anfall (TIA) av crescendotypen bør pasienten antikoaguleres og opereres så snart som mulig dersom det
foreligger en ipsilateral carotisstenose.
Residivstenoser forekommer i 10-15%. Risikoen for slag er lav og komplikasjonsfrekvensen ved reoperasjoner er økt.
Det anbefales derfor å ha strenge indikasjonsstillinger for residivoperasjon. I fremtiden er det mulig disse pasientene
behandles best med endovaskulær teknikk.
