To nye utvalgsinnstillinger har kommet på bordet. Det såkalte Strøm-utvalget har vurdert omsetningsleddene for
legemidler, mens blåreseptutvalget har vurdert kriterier og retningslinjer for refusjonsordninger når det gjelder
medisiner. Begge utvalg har sin begrunnelse i folketrygdens økende utgifter til medisiner på blå resept. Det kan derfor
ikke være tvil om at økonomistyring er vesentlig for begge utvalg, selv om andre elementer også er trukket inn i
vurderingene.
Det mest kontroversielle sett fra vår synsvinkel er Strøm-utvalgets forslag om å prøve ut terapeutiske
referansesystemer. I sin ytterste form kan det arte seg slik at det blir bestemt at diuretika og betablokkere er gode
nok antihypertensiver. Folketrygden vil da dekke utgifter til dette. Om pasienten eller legen ønsker å bruke et annet
middel, vil utgiftsøkningen være trygden uvedkommende. Et slikt system vil synliggjøre at økonomiske hensyn overstyrer
faglige vurderinger. I et land som bokstavelig talt flyter over av penger, er det vanskelig å forstå at slike forslag
fremmes.
Strøm-utvalget tar også til orde for at det bør opprettes produsentnøytrale PC-baserte beslutningsstøtteprogrammer
og en sentral offentlig database av forskrivninger. Legeforeningen har gitt uttrykk for at en registrering av alle
forskrivninger kan gi nyttig informasjon, men en slik ordning kan også misbrukes. For oss er det derfor helt avgjørende
hvem som skal ha kontroll med et slikt register, og hvem som skal ha eiendomsrett til dataene. For den enkelte lege kan
tilgang til egne data fra et slikt register være av uvurderlig nytte for egen kvalitetssikring og
praksisevaluering.
Strøm-utvalget diskuterer også forholdet mellom leger og legemiddelindustrien. Utvalget foreslår tiltak som kan
regulere interaksjonen dem imellom. Dette vil være helt i tråd med Legeforeningens interesser. På den annen side må vi
ikke undervurdere den betydning legemiddelindustrien har for kompetanseutvikling hos norske leger. Det er vanskelig å
se at offentlige myndigheter fullt ut kan erstatte dette. En økt innsats fra myndighetenes side vil imidlertid være
særdeles kjærkommen i Legeforeningen.
Det diskuteres også om folketrygden skal gå til samlet innkjøp av de medisiner som det gis refusjon for. Dette kan
skje ved anbudsinnbydelse på det åpne internasjonale marked. Folketrygden kan sikkert spare noen kroner på et slikt
system, men vi frykter for at bivirkningene kan være uoverskuelige. Hvis langt over halvparten av medikamentleveransene
tilføres gjennom internasjonale anbudsordninger, vil resten av det norske marked bli helt uinteressant for
legemiddelindustrien. Vårt utvalg av medikamenter kan derved bli sterkt begrenset. Det er også mer enn sannsynlig at en
slik ordning vil medføre at det ikke lenger gjennomføres klinisk utprøvning av medikamenter i Norge. Det kan bli
vanskelig å erstatte den kompetanseoppbygging slik virksomhet bidrar til.
Blåreseptutvalget synes å legge til grunn mer faglige synspunkter i sitt arbeid. De tar til orde for at en samlet
vurdering av medikamenters effekt og kostnader må legges til grunn for vurderingen av refusjon, sett i sammenheng med
andre prioriterte oppgaver. Hvis de faglige vurderinger kan få tilstrekkelig økonomisk spillerom, vil et slikt system
være hensiktsmessig.
Flere av de forslagene som nå fremmes for å begrense utgiftsøkningen for det offentlige, kan få dyptgripende
virkninger på vår faglige autonomi. Langt verre er det imidlertid at også noen av disse forslagene vil bidra til en
todeling av helsevesenet. Hvis folketrygdens ytelser ikke dekker de medisinene pasientene ønsker, kan de som har god
økonomi, kjøpe det beste. Dette vil også kunne skape et større marked for private forsikringsordninger. En slik
utvikling vil samfunnet ikke være tjent med.
Hans Petter Aarseth
president
