Sammendrag
I 1921 utsendte Royal Geographical Society i samarbeid med Alpine Club den første ekspedisjon til Mount Everest.
Hensikten var å finne en egnet rute frem til fjellet, tegne kart og ta fotografier av regionen. Bare hvis risikoen ble
vurdert å være liten, skulle ekspedisjonen gjøre et forsøk på å nå selve topppunktet av jordens høyeste fjell. Man
hadde på den tiden få kunnskaper om hvordan mennesker reagerte på å oppholde seg i så ekstreme høyder. Den mest
kunnskapsrike og erfarne høydefysiolog i 1921 var antakelig dr. Alexander M. Kellas ved Middlesex Hospitali London. Før
den første verdenskrig hadde han gjennomført ekspedisjoner i Himalaya og besteget flere fjell på over 6100 m. I
samarbeid med fysiologen Haldane hadde han også gjort forsøk i lavtrykkskammer. Men hans mest interessante artikkel
forble upublisert. Den ble funnet i Alpine Clubs arkiv for ca. 12 år siden. Manuskriptet har tittelen A consideration
of the possibility of ascending Mount Everest. På basis av inngående analyser konkluderer han med at det burde være
mulig for et menneske i god kondisjon å nå toppen uten medbrakt oksygen.
Kellas drev seg selv svært hardt. På invitasjon fra Alpine Club sluttet han seg til Mount Everest-ekspedisjonen bare
to dager etter tilbakekomsten fra sin egen ekspedisjon til fjellet Kabru i Sikkim. Under innmarsjen døde han, like før
Mount Everest kom til syne. Denne artikkelen omhandler manuskriptet i Alpine Club og 1921-ekspedisjonens anstrengelser
for å finne en brukbar vei til toppen av Mount Everest. Mallory, Bullock og Wheeler fant en slik vei over passet
Lhakpa, ned på østre Rongbuk-bre og opp via nordskaret på Everest. Det var denne ruten som ble forsøkt ved alle Mount
Everest-ekspedisjoner i mellomkrigstiden.
