Sammendrag
Transplantasjon ved behandling av terminalt syke gir gode resultater. Pga. økende organmangel er interessen for
xenotransplantasjon (bruk av dyreorganer til transplantasjon) stor. Hovedproblemet ved xenotransplantasjon er
hyperakutt rejeksjon. Den hyperakutte rejeksjonen oppstår ved at “naturlige” antistoffer binder seg til endotelcellene
i transplantatet, som bl.a. fører til aktivering av komplementsystemet. Aktivering av komplementkaskaden medfører
endotelcelleskade, ødem, tap av vaskulær integritet og hurtig ødeleggelse av graftet. Organer fra ikke-humane primater
fører vanligvis ikke til hyperakutt rejeksjon, men synes uaktuelle for human transplantasjon. Griseorganer ansees
imidlertid etisk akseptabelt til slik bruk. I utlandet har man frembrakt transgene griser med humane gener for
artsspesifikke regulatorproteiner for komplementaktivering. Slike regulatorproteiner hemmer den hyperakutte
rejeksjonen. Det er imidlertid fortsatt mange medisinske problemer å løse. En mulig fare ved xenotransplantasjon er
utvikling av nye xenozoonoser (sykdom overført fra dyr). I tillegg må lovmessige, etiske, religiøse og økonomiske
forhold tas hensyn til. På tross av de problemene man står overfor, vil xenotransplantasjon trolig om få år være en
realitet i utlandet, i første omgang som eksperimentell behandling, og som midlertidig behandling før humant organ blir
tilgjengelig.
