I utgangspunktet kreves det autorisasjon for å utøve legevirksomhet i Norge. Dersom kravene til autorisasjon ikke
oppfylles, kan det gis midlertidig lisens med det for øye at kandidaten skal skaffe seg det formelle grunnlag. Det kan
også gis midlertidig lisens til utenlandske leger som har planer om et kortere arbeidsopphold her i landet.
Prosedyrene for å nå frem til autorisasjon har vært enkle for leger med nordisk utdanning. For andre utenlandske
leger har det vært mer tungvinte prosedyrer hvor både Universitetet i Oslo og Fylkeslegen i Oslo har arbeidskrevende
oppgaver. Ved siden av krav til dokumentasjon av fagkompetanse, har det også vært krav om norskkunnskaper.
Dette er blitt endret ved at alle leger fra EØS-land som søker, automatisk får godkjent sin legelisens og de fleste
også sin spesialistgodkjenning fra hjemlandet. Spesialistreglene i forskjellige land er imidlertid ikke helt
sammenfallende. Arbeidsgiverne kan derfor ikke regne med at en utenlandsk spesialist automatisk kan gå inn i f.eks. en
vaktordning som er tilpasset norsk spesialistutdanning. Et annet og viktigere problem er at det for disse legene ikke
lenger stilles formelle krav til norskkunnskaper. Det er arbeidsgiveren som må vurdere språkferdighetene før
ansettelse.
Fra mange hold har det vært reist kritikk mot at regelverket gjør det unødig vanskelig for utenlandske leger å ta
arbeid i Norge. Det har også vært sett på som et problem at utenlandske leger fra EØS-området formelt kan praktisere i
Norge uten krav til norskkunnskaper, mens leger fra land utenfor EØS må avlegge språkprøve. Av disse grunner har
Fylkeslegen i Oslo utarbeidet forslag til et endret regelverk som nå har vært ute til høring.
Legeforeningen slutter seg til mange av forslagene. Hvis vi er så heldige å få en høyt kvalifisert patolog, f.eks.
fra USA, til å arbeide ved et av våre patologiske laboratorier, vil det være vanskelig å få forståelse for at det skal
kreves norsk autorisasjon av vedkommende for å utøve denne delen av legeyrket.
Hvis en utenlandsk lege skal få autorisasjon, kreves det gjennomført turnustjeneste. Legeforeningen støtter
forslaget om at krav til sykehusturnustjeneste vurderes individuelt ut fra den enkeltes sykehuserfaring fra
hjemlandet.
For å ha et mest mulig ensartet regelverk, er det også fremmet forslag om at det i likhet med leger fra EØS-land
heller ikke skal kreves språkprøve for andre utenlandske leger før lisens/autorisasjon gis. Legeforeningen kan ikke
slutte seg til dette. Vi mener at det etter hvert er avdekket økende problemer ved at utenlandske leger har for dårlige
språkkunnskaper til å kunne kommunisere med så vel pasienter som medarbeidere. Legeforeningen beklager derfor at man i
forbindelse med EØS-avtalen har måttet frafalle kravet om språkkunnskaper. Evnen til god kommunikasjon er basis for
utøvelse av god legegjerning.
Legeforeningen mener derfor at myndighetene må opprettholde språkkrav før det utstedes lisens/autorisasjon der dette
er mulig. Vi krever også at helsemyndighetene i mye sterkere grad må understreke overfor arbeidsgiverne det ansvaret de
har for å kreve nødvendig språkkunnskaper før tilsetting av lege. Tilbud om språkundervisning og krav om språktesting
før tilsetting må settes i system. Den enkelte arbeidsgiver står ofte overfor det dilemmaet at man enten ikke får
ansatt en lege, eller må ansette lege uten tilstrekkelige språkkunnskaper. Da kan kravet til språkkunnskaper bli tatt
for lett.
Legeforeningen stiller seg positiv til å få utenlandske leger til Norge. For det første trenger vi dem, og for det
andre vil de bidra til å utvikle mangfoldet i norsk medisin. Legeforeningen inngår også i et samarbeid med
arbeidsmarkedsetaten - både for å rekruttere utenlandske leger som kan tenke seg å slå seg ned her i landet, men også
for å bidra til å skaffe vikarer. Sentrale myndigheter kan imidlertid ikke frasi seg ansvaret for at leger som skal
praktisere i Norge, kan kommunisere tilfredsstillende med sine pasienter.
Hans Petter Aarseth
president
