Alle gjør det av og til. Mange gjør det hver natt, og plager dermed både seg selv og andre. Snorking er den
velkjente og karakteristiske lyden som oppstår ved vibrasjon av bløtdelene i pharynx under søvn. I løpet av de siste
10-15 årene er det blitt klart at snorking er mer enn en sosialt uakseptabel vane som kan gjøres til gjenstand for
humoristisk omtale. Snorking er akseptert som en medisinsk tilstand, og antallet publikasjoner om snorking har økt år
for år. Den essensielle patofysiologiske forstyrrelse ved snorking og obstruktiv søvnapné er en større eller mindre
obstruksjon i øvre luftveier under søvn. Tre norske doktoravhandlinger i øre-nese-halsfaget om snorking og obstruktiv
søvnapné på like mange år gjenspeiler interessen for patofysiologiske forhold i øvre luftveier. Ukomplisert snorking er
i den ene enden av et kontinuum som i den andre enden har alvorlig obstruktivt søvnapnésyndrom. For barn er snorking og
forstyrret nattesøvn i dag den dominerende indikasjon for adenotonsillektomi. To fundamentale spørsmål må besvares for
best mulig å kunne gi adekvat behandling til snorkende pasienter:- Hvor syk er pasienten, og hvor mye plages de
pårørende?- Hva er den beste måten å heve obstruksjonen på?Til rådighet har vi sykehistorien, gjerne med
komparentopplysninger fra sengepartner, den kliniske undersøkelse og ulike spesialundersøkelser.
Symptomer
Kardinalsymptomene er nattlig snorking og økt tretthet om dagen på grunn av unormal søvnrytme. Snorkingen i seg selv
er mest plagsom for omgivelsene, men kan også være et betydelig sosialt problem for pasienten. Trettheten på dagtid kan
føre til alvorlige sosiale, yrkesmessige, intellektuelle og emosjonelle problemer. Frarøvelse av uforstyrret nattesøvn
er en torturmetode som er svært nedbrytende både for fysisk og psykisk helse. Større epidemiologiske undersøkelser har
dokumentert reduserte leveutsikter hos pasienter med obstruktiv søvnapné, og både snorking og obstruktiv søvnapné gir
økt morbiditet og mortalitet av kardiovaskulær og cerebrovaskulær sykdom (1-3). Det er viktig å dokumentere om
pasienten har alvorlig apnétendens, og klinisk vurdering kombinert med én natts pulsoksymetri synes å være
tilstrekkelig for dette formål, slik Grebstad og medarbeidere gjør rede for i dette nummer av Tidsskriftet (4, 5).
Polygrafisk registrering av flere fysiologiske variabler under søvn, såkalt polysomnografi, har lenge vært sett på som
gullstandard ved utredning av pasienter med obstruktivt søvnapnésyndrom. Sykdommens alvorlighetsgrad beskrives
tilfredsstillende, men metoden er til liten hjelp i terapivalg, og det er neppe riktig bruk av ressurser å anbefale
polysomnografi rutinemessig og som eneste metode i utredning av denne pasientgruppen. Flerpunkts trykkmåling av øvre
luftveier under søvn er en ny metode som samtidig karakteriserer obstruksjonsgrad og obstruksjonsnivå. Flere norske
miljøer har vært i frontlinjen under utviklingen av denne metoden, og den er beskrevet i detalj av Tvinnereim og
medarbeidere og av Skatvedt (6, 7).
Behandling
I behandlingen av søvninduserte respirasjonsforstyrrelser er det viktig å ha en bred tilnærming. Livsstilsfaktorer
kan ha avgjørende betydning. Reduksjon av overvekt kan bedre tilstanden betydelig. Selv små mengder alkohol på
kveldstid kan ha avgjørende negativ effekt, og bør unngås. Ethvert medikament som påvirker muskeltonus må vurderes
seponert, og hypnotika er direkte kontraindisert ved denne form for søvnforstyrrelser. Ryggleie er uheldig, og kan
unngås ved å legge en tennisball eller liknende i en påsydd lomme i ryggen på nattskjorten. Ved alvorlig obstruktivt
søvnapnésyndrom er førstevalgsbehandlingen nasalt luftveisovertrykk (nCPAP). For dem som ikke tolererer denne
behandlingen, eller har andre alvorlige sykdommer som forverres av luftveisobstruksjonen, kan temporært eller permanent
trakeostoma være aktuelt som en omkjøring av obstruksjonen. Dette er bare aktuelt hos et fåtall pasienter. Øvre
luftveiskirurgi i form av såkalt uvulo-palato-faryngoplastikk hadde en entusiastisk periode fra midten av 1980-årene,
først i utlandet, deretter i Norge. Langtidsresultatene har ikke vært entydig positive, og kombinert med en ikke
uvesentlig morbiditet og mortalitet etter slike inngrep er entusiasmen dempet. Behovet for metoder som bedre kan velge
ut passende kandidater for slik kirurgi har ført til utvikling av kommersielle løsninger for hjemmebasert trykkmåling
som påviser det obstruktive segment (6). Det hevdes at laserkirurgi gir tilsvarende resultater med mindre ubehag for
pasienten. Et stort antall slike inngrep utføres, både i det offentlige og i det private helsevesenet. Vi må ha lov til
å forvente at rapporter om langtidsresultater vil foreligge om ikke lenge. Snorking med eller uten obstruktiv søvnapné
gir utvilsomt reduksjon i livskvalitet, og kan på lang sikt føre til alvorlige medisinske komplikasjoner. Undersøkelse
og behandling er derfor en klar oppgave for det offentlige helsevesenet. Utfordringen går både til det medisinske miljø
og våre helsemyndigheter. Bør ikke den store, voksne pasientgruppen tilgodesees med mer operasjonsressurser, og er ikke
den også verdig til å få ventelistegaranti?
Harald Miljeteig
