Allmennlegen mellom pasient og samfunn
Allmennlegens rolle har i vårt land tradisjonelt gått utover konsultasjonsrommets grenser. Det er ikke mer enn 15 år
siden distriktslegen satt som formann i helserådet, fremmet samfunnsmedisinske saker og brukte sin dobbeltstemme når
det trengtes. Komunehelseloven av 1984 hadde som hovedmål å fremme en enhetlig helse- og sosialtjeneste, bl.a. ved å
integrere primærlegen i den kommunale strukturen. Fastlønnssystemet var et viktig hjelpemiddel for å få legen til å
tenke helhetlig, miljørettet, tverrfaglig og forebyggende. Noe må ha blitt borte på veien. At vi nå er på full fart mot
privatdrevet, stykkprisbetalt legepraksis, kan ikke alene forklares ut fra legenes ønske om høyere inntekter. En av
hovedkonklusjonene i Bjørndal og medarbeideres kartlegging fra 1995 av konsekvensene av endrede avtaleforhold i Oslos
primærhelsetjeneste var at privatisering gav økt konsultasjonsvolum og vesentlig redusert ventetid ved bestilling av
time og at stabiliteten i legestillingene økte (1). Antakelig er dette de viktigste grunnene til at kommuner landet
over nå lar sine tidligere fastlønte leger overta kommunelegekontorene til privat virksomhet. Men hva med legens
samfunnsengasjement? Hva med vyene om en integrert helse- og sosialtjeneste som kjemper for et helsefremmende miljø og
taler de svake gruppers sak? Allerede i 1989 viste Romøren i sin rapport om kommunalhelsetjenestens fem første år at
svært mange erfarne leger var gått ut eller ønsket å gå ut av samfunnsmedisinsk virksomhet i kommunene (2). Tendensen
ser ut til å ha fortsatt; legen kaster inn håndkleet og fraber seg å være kommunal velferdsarbeider. Mange kommuner og
bydeler prøver å motvirke dette gjennom til dels nitid regulering av legenes arbeidsvilkår. Legen skal forplikte seg
til tverrfaglige møter, betjening av helsestasjoner, sykehjem o.l. Noen steder går man videre og gir pålegg om
samarbeid med helsesøster, jordmor, hjemmetjeneste, sosialkontor, barnevern, flyktningetat, fysioterapeut,
ergoterapeut, trygdekontor, arbeidskontor, dagsenter for utviklingshemmede, vernet industri, psykiatrisk
hjemmetjeneste, omsorgen for rusmisbrukere og personer uten fast bopel, osv. Selvsagt er dette naturlige
samarbeidspartnere - når lege og pasient finner det indisert. Det er imidlertid betenkelig hvis en rekke instanser med
kommunens velsignelse fritt kan gjøre krav på primærlegen som sin konsulent. Allmennpraktikerens viktigste oppgave er
fortsatt å behandle syke mennesker. Tre firedeler av befolkningen er i kontakt med allmennlege i løpet av et år. De
færreste har behov for særomsorg, derimot har de et sterkt ønske om at legen er tilgjengelig når han eller hun trengs.
Forsøket med fastlegeordning er et skritt i retning av å definere behandleransvar overfor en populasjon som legens
primære oppgave. Ikke uventet viser evaluering av tre års fastlegeforsøk i Tromsø at dette får ringvirkninger for hele
primærhelsetjenesten i en grad verken stat eller kommune hadde forutsett (3), og at personellgrupper som driver
forebyggende helsearbeid er minst fornøyd, fordi legene er blitt mindre tilgjengelige for dem. Når ressursene er
knappe, kan opprioritering bare skje ved at noe prioriteres ned. Allmennleger er fremdeles en knapp ressurs i Norge i
1997. Ønsker vi å være mer tilgjengelige og å gi våre pasienter bedre behandling, må vi også våge å si hva vi skal
gjøre mindre av.
Mette Brekke
