Legeforeningen har i sitt prinsipprogram slått fast at forskning, fagutvikling og kvalitetssikring må være en
prioritert og integrert del av medisinsk virksomhet. Vi er derfor glad for at Steine-utvalget foreslår at det i
formålskapitlet i ny lov om spesialisthelsetjeneste bør fastsettes at sykehusene har tre hovedoppgaver;
pasientbehandling, utdanning av helsepersonell og forskning.
Grunnlaget for medisinsk forskning og fagutvikling må legges i våre akademiske, medisinske miljøer. Legeforeningen
har sett behovet for dette, og var pådriver for å inkludere allmennmedisin og senere også samfunnsmedisin i de
akademiske miljøene.
Det er med beklagelse Legeforeningen registrerer at forskningen har særdeles dårlige kår. Sammenliknet med de andre
nordiske landene er Norge på jumboplass hva angår publikasjoner fra klinisk forskning. I den utstrekning slik forskning
foregår ved våre sykehus utenfor universitetene er det for det meste medikamentell utprøvning finansiert av
legemiddelindustrien. Denne type virksomhet bidrar også til fagutvikling og kompetanseheving, men det er betenkelig at
industrifinansiert forskning er enerådende.
I økende grad har det også vist seg at forskningen ved universitetssykehusene prioriteres lavt. Legeforeningen
nedsatte i 1995 et utvalg som har vurdert situasjonen ved universitetssykehusene. Konklusjonene er nedslående.
Legebemanningen er for dårlig til å gi skikkelig veiledning til spesialistkandidater, særlig for medisinske studenter.
Universitetsfunksjonene er dårlig ivaretatt både hva bemanning, arealtildeling og ressurstilgang angår. Det er
problemer med rekruttering til overlegestillinger. Kun 40% av overlegene som ikke er universitetstilsatt, har deltatt i
forskning siste år. Det går frem av utredningen at regionsykehustilskuddet ikke blir brukt til sitt formål.
Riksrevisjonen arbeider nå med å kartlegge nettopp hvordan regionsykehustilskuddene er blitt brukt. Legeforeningen
ser med spenning frem til resultatet av denne kartleggingen, og antar at det i fremtiden vil bli laget styringssystemer
som sikrer at disse midlene brukes til sitt formål.
Når forskningens kår blir dårligere, blir også interessen for akademisk medisin mindre. Det er konstatert at flere
professorer har sluttet i sine stillinger før pensjonsalder og gått over i annet, ikke-akademisk arbeid. Vi har flere
professorater hvor det ikke er kompetente søkere. Et stort flertall av fagmiljøene rapporterer at det er utilstrekkelig
eller manglende ettervekst i den akademiske medisin.
De som har ansvaret for å prioritere arbeidsoppgaver innenfor altfor trange økonomiske rammer har en utakknemlig
oppgave. Vi kan konstatere at de oftest har prioritert pasientbehandling fremfor forskning og fagutvikling. Det er
derfor nødvendig å peke på at deres ansvar faktisk også omfatter nettopp forskning og fagutvikling. I en kort,
krisepreget periode kan det kanskje være forsvarlig å se bort fra dette. I det lange løp vil det med sikkerhet føre til
ubotelig skade for den faglige kompetansen i våre miljøer. Det er derfor maktpåliggende å få snudd denne uheldige
utviklingen.
Ved siden av ressurser avsatt til forskning, må også de som skal rekrutteres til forskningen få konkurransedyktige
lønnsforhold. Det er vanskelig å rekruttere leger til kliniske stipendiatstillinger, i enkelte fagområder er det ikke
lenger leger blant søkerne. Dette får store konsekvenser for studentundervisningen, som fra før er under sterkt press
pga. den kraftige studentøkningen ved de medisinske fakultetene. Universitetet i Oslo har sett faresignalene, og har
vedtatt å bruke de avlønningsmulighetene som finnes for stipendiatgruppen. I et medlemsbrev oppfordrer Legeforeningen
de som er ansvarlige for stipendiatveiledning om å bidra til økt forståelse for at stipendiatenes lønnsnivå må heves.
Legeforeningen vil også generelt prioritere forskere og universitetslærere i sitt arbeid.
Hans Petter Aarseth
president
