Særavtalene for underordnede sykehusleger har i mange år hjemlet lokale avtaler om tjenesteplaner som overskrider
arbeidsmiljølovens bestemmelser om vakters og totalarbeidstidens varighet. Det har dog vært takpå hvor store disse
overskridelsene kunne være. Erfaringer fra flere sykehus har vært at den enkelte lege blir utsatt for et betydelig
press om å ta på seg lange vakter, ekstra overtid og mange vakansvakter, ofte på eller over grensen til det
forsvarlige. For den som ønsker å få forlenget sitt vikariat ved avdelingen og planlegger en karriere i faget, er det
vanskelig å stå imot. Ylf har derfor sett et klart behov for å opprettholde og styrke vernebestemmelsene i
særavtalene.
Vernebestemmelser om arbeidstid er bl.a. begrunnet i pasientsikkerhet og legenes behov for hvile. Kravet om
forsvarlig legevirksomhet, aktsomhet og pasientsikkerhet tilsier at leger ikke kan arbeide i arbeidsintense avdelinger
i sammenhengende 24 timer eller mer. Man kan ikke basere seg på legens skjønn om egen arbeidsevne etter lange
arbeidsøkter, eller på den angivelige kontroll som ligger i legenes “korpsånd” (1, 2). Tvert imot er det i enkelte
legemiljøer fortsatt en kultur som gjør det vanskelig å hevde synspunkter som dette.
Av mange vernebestemmelser er nok 26-timers- og 16/19-timersreglene de viktigste. For de uinnvidde: Disse
bestemmelsene innebærer at på avdelinger med hvilende tilstedevakt om natten, må arbeidet avsluttes innen kl 1000
etter døgnvakt. På svært arbeidsintense avdelinger, der det ikke er realistisk med hvilende tilstedevakt om natten, må
man innføre delte vaktdøgn eller ha to leger på vakt (2).
De nye særavtalene ble ikke helt slik Ylf ønsket på dette området. Arbeidsgiversiden ønsket at frivillig utvidet
arbeidstid (FUA) skal avtales med den enkelte lege og ikke med Legeforeningens hovedtillitsvalgte. Det er i prinsippet
intet tak på lengden av FUA. Selve tjenesteplanene skal likevel fortsatt avtales med den hovedtillitsvalgte for de
underordnede legene Det er således ikke adgang til å avtale vaktordninger med mer enn to timers arbeid etter 24 timers
vakt med hvilende tilstedevakt.
Legeforeningen valgte - med rette - å gå med på særavtalen med Kommunenes Sentralforbund ut ifra en
helhetsvurdering. Økonomien i avtalen var samlet sett god. Med lege- og spesialistunderskudd er det behov for å utnytte
dagens legearbeidskraft på en best mulig måte. Forlenget arbeidstid er relativt dyrt for arbeidsgiverne. Begrensende er
også at flere og flere leger i større grad og med større frimodighet enn tidligere prioriterer fritid fremfor
overtidsarbeid.
Visse sykehusledere har i mediene etterlyst en produktivitetsøkning som følge av legenes lønnstillegg. Noen har
sågar gitt legenes lønnsøkning skylden for store driftsunderskudd. Det forventes altså at legene skal springe enda
fortere i korridoren, gi pasientene enda kortere tid til samtale og informasjon og akseptere enda dårligere tid til
faglig refleksjon og kvalitetssikring fordi de nå får bedre betalt. Opprørsbølgen ved norske sykehus i 1996 gikk på
langt mer enn lønn (3). Ikke alle har oppfattet det, dessverre.
I Ylf har diskusjonen lenge pågått mellom “de arbeidskåte” og “de livsglade” og om børs og katedral (2-5). Disse
merkelappene gjenspeiler ulike syn og interesser. Det nye er at de som legger størst vekt på gode og forsvarlige
arbeidsforhold og et normalt liv på fritiden, nå ser ut til å være i flertall (4). Pasientsikkerhet og krav til
forsvarlig legevirksomhet må være et overordnet prinsipp i denne diskusjonen (6). Debatten berører viktige strategiske
betraktninger for foreningens politikk om særavtalene (5), og den har interesse også for overleger og andre, fordi den
sier noe om holdninger og prioriteringer som nye legegenerasjoner representerer.
Målet må være bestemmelser som beskytter pasientene mot utslitte leger, som fratar leger fristelsen til å ta på seg
for lange arbeidsøkter, og som samtidig gir rimelig rom for de leger som ønsker å jobbe mye. Dessuten må samfunnet få
utnyttet den tilgjengelige legearbeidskraften på en god måte.
Petter Jensen
