Forskning, fagutvikling og utdanning er forutsetningene for kontinuerlig læring og kvalitetsforbedring, dvs. at man
evner å gjøre det som tilgjengelige forskningsresultater tilsier at man bør gjøre. Det er slik allmennheten forestiller
seg at norsk medisin stort sett er, og fagfolk inderlig ønsker at den skal være. Da kan vi snakke om vitenskapsbasert
medisin.
Satsingen på forskning om kvinners helse har allerede gitt oss ny innsikt av stor betydning for praktisk medisin,
som beskrevet i dette nummer av Tidsskriftet (1). Dette er et lyspunkt i norsk medisinsk forskning, og dem er det
dessverre ikke for mange av. Artikkelen viser potensialet i en bevisst satsing på forskning, og hvor nødvendig
forskningen er for å forstå og etter hvert gi et bedre tilbud til de mange kvinner som sliter med sykdommer som
bekkenløsning, osteoporose og fibromyalgi.
Svikt i rekrutteringen til akademiske stillinger
Når medisinske professorer velger å gå over i annet, ikke-akademisk lønnet arbeid, som omtalt av Hørven i dette
nummer av Tidsskriftet (2), må de reageres. Innen svært mange fagområder ansees muligheten for å få besatt akademiske
stillinger de neste ti år som dårlig. Dette skjer samtidig som studentopptaket økes. Den utarmingen vi ser i akademisk
medisin, betyr reduserte muligheter for nyrekruttering til medisinsk forskning, og kan få alvorlige følger for
kvaliteten på studentundervisningen, spesialistutdanningen og nødvendig etterutdanning.
Det må igjen bli attraktivt å kvalifisere seg til og inneha akademiske stillinger. Svikt i rekrutteringen er ikke
bare et problem for det medisinske fagfelt, men gjelder akademiske stillinger generelt. Situasjonen innbyr til et tett
samarbeid mellom fakultetene og Legeforeningen for å snu den negative utviklingen i norsk akademisk medisin.
Svikt i finansieringen av medisinsk forskning
I forhold til det ressurspotensialet vårt land totalt sett rår over, er dessverre norsk medisinsk forskning i dag
ikke så mye å skryte av. Det skyldes ikke mangel på kompetanse eller vilje i det medisinske miljø, men sviktende
rammebetingelser.
Allerede for flere år siden viste Rådet for medisinsk forskning at det stod dårlig til med klinisk forskning i Norge
(3). Utviklingen har siden fortsatt å gå i gal retning. I 1995 fastslo Regionsykehusutvalget at regionsykehusene, som
må være lokomotivene i forskning, fagutvikling og utdanning, kjempet med ryggen mot veggen (4). Det statlige
funksjonstilskuddet, som skal være regionsykehusenes ressursgrunnlag for forskning og undervisning, synes å forsvinne i
den fylkeskommunale sykehusdrift uten å etterlate seg særlige forskningsspor. Dette granskes nå av riksrevisjonen.
Parallelt med dette registreres økende problemer med gjennomføring av en adekvat spesialistutdanning. I kriteriene som
legges til grunn for vurdering av gruppe 1-avdelinger, står det at “Avdelingen skal dokumentere forskningsaktivitet
samt stimulere til vitenskapelig virksomhet”. Dette er i ferd med å bli en akilleshæl for mange gruppe
1-avdelinger.
Problemet løses ikke ved å svekke kravet til forskningsaktivitet. Tvert imot, erkjennelsen av at alle leger trenger
innsikt i vitenskapelig tenkning for å kunne følge med i faget, er økende. Det er bakgrunnen for innføringen av
obligatorisk kurs i forskning og vitenskapsteori som del av spesialistutdanningen. I tillegg er det nødvendig for norsk
medisin og kvaliteten på pasientbehandlingen at flest mulig får anledning til å drive medisinsk forskning og
fagutvikling som ledd i sin ordinære kliniske virksomhet. Her svikter det i betenkelig grad.
Hans Asbjørn Holm
