Lokalbehandling med ß-blokkere er den vanligst brukte medikamentelle behandling ved glaukom. I dette nummer av
Tidsskriftet diskuterer Harald Nygaard & Gunnar Høvding bivirkninger knyttet til denne behandlingen (1). To ß-blokkere
er registrert i Norge på indikasjonen glaukom: den ikke-selektive timolol (blokkerer både ß1- og
ß2-reseptorer) og den selektive betaxolol (blokkerer ß1-reseptorer). Både timolol og betaxolol
øyedråper foreligger i to konsentrasjoner (2,5 mg/ml og 5 mg/ml), og timolol finnes også som depotpreparat og
i kombinasjon med pilokarpin. Selektiviteten av betaxolol er relativ, og reduksjon av øyetrykket kan sannsynligvis
forklares som en delvis blokade av ß2-reseptorene i øynene (2). Begge preparatene absorberes via
tårekanalene fra neseslimhinnen, og systemisk effekt kan påvises med redusert pulsfrekvens og påvirkning av
lungefunksjonen (reduksjon av FEV1). Serumkonsentrasjonen kan imidlertid variere fordi ulik mengde aktivt
stoff havner utenfor øynene (12-88%), og fordi enkelte individer metaboliserer timolol dårlig (ca. 8% mangler
leverisoenzymet CYP2D6 som metaboliserer timolol (3)). Hos slike individer vil serumkonsentrasjonen øke og den
systemiske effekten forsterkes.
Forfatterne refererer en rekke undersøkelser hvor bruk av ß-blokkere ved glaukom har medført til dels alvorlige
bivirkninger (kardiovaskulære, fra bronkier/lunge, sentralnervøse og andre). Dødsfall er også blitt satt i sammenheng
med behandling. Men i en større pasient-kontroll-studie som omfattet flere tusen eldre individer, fant man ingen
sammenheng mellom bruk av lokal ß-blokkerbehandling og kardiovaskulære bivirkninger (4). Ved kasuistiske meddelelser
kan det ofte være vanskelig på påvise kausalitet, ikke minst fordi de fleste pasientene har vært svært gamle. Da
timolol er det mest brukte preparat, er det også rimelig at dette preparatet har vært hyppigst forekommende i
bivirkningsstatistikken. Kontrollerte undersøkelser har vist at betaxolol, i motsetning til timolol, ikke påvirker
lungefunksjonen. Er bivirkninger ved bruk av ß-blokkerende øyedråper hyppige? I forhold til forbruket synes dette ikke
å være tilfellet, selv om en generell underrapportering, som forfatterne antyder, sikkert er til stede. Fra 1990 til
1995 økte forbruket av lokale ß-blokkere fra 8,7 til 10,9 DDD/1000 innbyggere/døgn (5, 6), dvs. at det daglige
forbruket i 1995 var ca. 46000 DDD. I tidsrommet 1986-96 ble det meldt til sammen 17 tilfeller av bivirkninger av
ß-blokkerende øyedråper til Bivirkningsnemnda, herav sju med mulig sammenheng. I tre tilfeller hvor forløpet var
fatalt, forelå pulmonale komplikasjoner. Ikke uventet var alderen høy hos disse pasientene (medianverdi 79 år). Timolol
var blitt brukt i 14 av de 17 tilfellene, men dette er i og for seg ikke merkelig da preparatet utgjorde 92% av salget
av ß-blokkerende øyedråper i 1995; i 1990 95% (5, 6). Sentralnervøse og psykiske effekter omtales også av forfatterne,
og her synes betaxolol å gi minst bivirkninger. Bivirkninger knyttet til bruk av ß-blokkerende øyedråper representerer
ikke noe større problem. Nygaard & Høvding har på en fortjenestfull måte påpekt at hos spesielle pasientgrupper slik
som pasienter med bronkospastisk, kronisk obstruktiv lungesykdom, sinusbradykardi, atrioventrikulært blokk,
ukontrollert hjertesvikt, må man være oppmerksom på at alvorlige, til dels fatale bivirkninger kan oppstå. Både i
Felleskatalogen og i Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell er disse forhold for øvrig klart beskrevet under
avsnittene Bivirkninger, kontraindikasjoner og forsiktighetsregler.
Knud Landmark
