Sivilt mot og bruk av profesjonell innsikt til å tale makt og øvrighet midt imot har gjennom tidene vært sett på med
en viss beundring. Medisin og legestand har hatt mange personligheter med slike egenskaper - både ekte og litterære
folkefiender. Blant disse kan vi telle Karl Evang, distriktslegene Krohn og Collett (1) og psykiateren Trygve
Braatøy.
Per Fugelli har etterlyst et tilsvarende faglig mot blant dagens samfunsmedisinere (2). De er blitt for snille og
for systemlojale, hevder han. Og kanskje er det slik at tidsånden ikke innbyr til markerte standpunkter. En anelse
postmodernistisk tilbakelenthet har gjort det lite aktuelt å være motstander av noe som helst, bortsett fra dårlige
lønnsoppgjør.
Men også i vår tid ser vi konturene av store saker som berører folkehelsen på bred front. En av disse sakene er det
økende smittepresset og mikrobenes fornyede innmarsji sykdomspanoramaet (3). Tradisjonelle virkemidler som
grensekontroll, karantene og isolasjon av syke er av ulike grunner på vikende front. I frihandelens og
markedsliberalismens navn ser det nå ut til at Stortinget kan bli invitert til å la den utvidede EØS-avtalen også
omfatte fri handel med levende dyr og animalske matvarer. Muligens er det den norske laksen og trusselen om toll og
handelsbegrensninger som skremmer regjeringen. Men - uansett begrunnelse - et radikalt brudd med prinsippene for
smittevern og overvåking av mikrobene vil det være.
Enkle økologiske resonnementer tilsier at slik frihandel over tid vil bidra til homogenisering av det mikrobielle
miljøet mellom de land som utveksler dyr og dyreprodukter, eller til og med dyrefôr, som vi har sett kan få de mest
katastrofale følger. Stikkprøvekontroller hos importører og forhandlere har ikke kunnet hindre at Salmonella,
Campylobacter og ulike zoonoser vandrer fritt over grensene. Dessuten har man oppgitt det føre var-prinsippet som kan
bidra til å beskytte oss mot smittestoffer og sykdommer som man i dag ikke kjenner. Norges geografiske plassering i
Europas utkant har bidratt til at dyrehelsen er god og smittepresset relativt lavt. Det har både dyr, mennesker og
økonomi hatt fordel av.
Det er slike saker som har fått våre kolleger veterinærene til å rope varsku. Fra mange kanter av landet, og fra
ulike institusjoner, har vi sett dem i skrift og tale fremføre sine økologiske resonnementer og biologiske argumenter.
Særlig grundig og tankevekkende er det arbeidet Den norske veterinærforening stod bak med rapporten Matvarekvalitet,
dyrehelse og internasjonal handel fra juni 1996 (4), også omtalt i Tidsskriftet (5). Her argumenteres det sterkt for at
det gjennomføres risikoanalyser for husdyr og næringsmidler før man fjerner grensevernet.
Problemet er at ingen ser ut til å høre på dem (6), og risikoanalysene har vi sett lite til. Nå ser det ut til at
den politiske pragmatismen og de kortsiktige pengeinteressene har overtatt. Hadde det ikke vært for at tidligere
veterinærdirektør Olav Sandvik faktisk også hadde makt til å stoppe importen av ikke-autoklavert fôr fra Storbritannia,
det ble gjort før man faktisk kjente til bovin spongiform encefalopati, ville vi trolig hatt kugalskapen også her til
lands (7). Grensevernet har riktignok ikke hindret at levendeimportert smolt fra Skottland har brakt furunkulosen inn i
våre vassdrag, eller at Gyrodactylus-parasitten ødelegger våre beste lakseelver. Men historien er neppe slutt med
dette. Uten veterinærenes årvåkne blikk og virkemidler som faktisk setter dem i stand til å utøve et forebyggende
arbeid basert på føre var-prinsippet, kan vi vente oss større overraskelser og med større konsekvenser for folkehelsen.
O. Sandvik uttrykker det slik (7): “Mye tyder på at husdyrbruk og animalieproduksjon, samt omsetning av dyr og
animalske produkter, i en del år fremover kan komme til befinne seg i en lærepengenes tidsalder under presset av
markedspolitikken.”
Det er klare paralleller mellom samfunnsmedisinens vikende plass i den lokale forvaltningen og den overkjøringen av
veterinærenes faglige råd vi nå er vitne til. Vi er inne i en tid der forebyggende helsearbeid er på vikende front når
økonomiske og politiske interesser utfordres. Derfor skal vi merke oss det mot og den anelse av sivil ulydighet som
mange av veterinærene står for. De er våre nærmeste allierte i arbeidet for å sikre gode og trygge matvarer og for å
holde smittepresset nede. Uansett hva man måtte mene om de underliggende handelspolitiske forhold og EØS-avtalen, står
det respekt av den faglige selvstendighet veterinærene oppviser.
Steinar Westin
