Knut W. Ruyter og medarbeidere presenterer i dette nummer av Tidsskriftet erfaringene fra et prosjektarbeid med
utprøvning av kliniske etikkomiteer ved tre norske sykehus (1). Utøvelse av medisinsk virksomhet har til alle tider
krevd etiske overveielser og beslutninger, og legene har tradisjonelt oppfattet dette som en selvfølgelig del av sitt
personlige legeansvar. Det kan derfor virke uvant å opprette etiske komiteer til å vurdere kliniske problemstillinger
som den enkelte behandlende lege blir gjort ansvarlig for bl.a. med hjemmel i legeloven.
Det har lenge vært akseptert at klinisk forskning skal utøves i pakt med de retningslinjer som Helsinkideklarasjonen
trekker opp. Man har funnet det hensiktsmessig å ha etiske komiteer som påser at pasientenes rettigheter blir ivaretatt
på en objektiv måte i samsvar med akseptert etisk og juridisk standard. Dagens ordning med regionale etiske komiteer
har ikke bare bidratt til å sikre den enkelte pasients rettigheter, men har i tillegg vært normgivende når det gjelder
de etiske sider ved kliniske forskningsprosjekter. Dette er også betryggende for legene, for det er ingen tvil om at
leger kan komme i en dobbeltrolle som pasientbehandler og samtidig ansvarlig for gjennomføring av kliniske
forskningsprosjekter. Dette stiller store krav til objektivitet og personlig integritet når det gjelder informasjon til
pasientene og påvirkning med hensyn til valg av ulike behandlingsmuligheter.
I “rene” kliniske beslutningsprosesser hvor rekruttering av pasienter til kliniske studier ikke er aktuelt, vil den
nevnte mulighet for legens dobbeltrolle falle bort. De etiske utfordringene er likevel til stede i fullt monn. Moderne
medisin karakteriseres ikke minst av høyere grad av åpenhet enn tidligere. Kunnskapsrike pasienter og pårørende stiller
krav på en måte som tidligere var ukjent. Kravet til informasjon om prognose, behandlingsalternativer og risiko knyttet
til ulike diagnostiske prosedyrer og behandlingsformer, er økende. Legenes utsagn og informasjoner blir ikke alltid
uten videre akseptert, og mange pasienter ønsker å delta aktivt i den medisinske beslutningsprosessen basert på egne
kunnskaper eller holdninger. Ikke sjelden konsulteres flere leger og fagmiljøer eller andre informasjonskilder, og ikke
alltid stemmer komparentopplysningene med den opprinnelige informasjonen. Aksept av og medvirkning til
annenhåndsvurdering (second opinion) er blitt en viktig del av legenes nye virkelighet. Klager fra pasienter og
pårørende på diagnostikk, behandling og oppførsel fra legenes side er blitt mer og mer vanlig, og legenes tillit og
autoritet utfordres således i økende grad.
På denne bakgrunn er det forståelig at ideen om utprøvning av kliniske etikkomiteer har dukket opp. Slike komiteer
er neppe tenkt å skulle frata den enkelte lege hans eller hennes selvstendige ansvar som lege. Avgjørelser som berører
den enkelte pasient vil heller ikke egne seg særlig godt for komitébehandling, spesielt i akutte situasjoner. Det er
ingen grunn til å anta at kravene til den enkelte leges kunnskaper og integritet vil avta i fremtiden. Den faglige og
etiske kompetanse har alltid vært det selvfølgelige fundament for all medisinsk virksomhet. I fremtiden må det
forventes at de etiske aspekter ved legevirksomheten vil bli fulgt med stadig større årvåkenhet fra pasienter,
pårørende og massemedier. Det er derfor viktig at den enkelte lege er på så trygg grunn som mulig, etisk så vel som
medisinsk-faglig, og på linje med det som ansees som god og forsvarlig standard.
Kliniske etikkomiteer kan være et fremtidig hjelpemiddel til å kvalitetssikre legenes medisinsk-etiske standard.
Både prinsipielle spørsmål og konkrete saker kan egne seg til slik komitévurdering.
Det er interessant å merke seg at de tre prøvekomiteene har valgt ulik sammensetning og ulik utforming av sine
mandater. Det viser at problemer er identifisert, men at noen optimalt løsning ikke er funnet. Rapporten er
bevisstgjørende og tankevekkende for alle utøvende klinikere. Det blir interessant å følge utviklingen videre, en
utvikling som det nok vil være klokt av legene å ha et aktivt forhold til.
Håkon Aune
