I dette nummer av Tidsskriftet presenteres et materiale som belyser mange sider ved thyreoideakirurgien (1).
Forfatterne kommenterer også organisering og utdanning. En fersk rapport fra Norsk institutt for sykehusforskning (NIS)
gir interessant bakgrunnsinformasjon i denne sammenheng (2).
Norge 1990-94
I NIS-rapporten analyseres pasientadministrative data for thyreoidea- og parathyreoideakirurgien i femårsperioden
1990-94 og resultatene fra en spørreundersøkelse for året 1994 (2).
I årene 1990-94 ble det utført i gjennomsnitt 1144 thyreoideaoperasjoner per år, derav ca. 200 for cancer
thyreoideae og ca. 100 for toksisk struma.
Avhengig av pasientenes hjemstedsfylke varierte frekvensen av thyreoideaoperasjoner fra 10 til 31 (landsgjennomsnitt
19,6) per 100000 innbyggere per år.
Benign ikke-toksisk struma ble operert ved 63 sykehus. Derav var det 22 sykehus med under tre operasjoner, 17
sykehus med 3-10 og fem sykehus med mer enn 40 operasjoner av denne typen per år. Toksisk struma ble operert ved 38
sykehus, derav var det 31 sykehus med under seks operasjoner og bare ett sykehus med mer enn 20 slike operasjoner per
år. Seks sykehus utførte 53% av operasjonene for cancer thyreoideae, mens resten var fordelt på 37 sykehus.
De fleste thyreoideaoperasjonene ble foretatt ved kirurgiske avdelinger, derav fire med endokrinkirurgisk seksjon.
Ti øre-nese-halsavdelinger, de fleste ved sykehus der også kirurgisk avdeling opererte thyreoidea, utførte 10-14% av
operasjonene (J.C. Wexels, personlig meddelelse).
Andre nordiske land
I Sverige ble det 1985-94 utført i gjennomsnitt 40 thyreoideaoperasjoner per 100000 innbyggere per år. Omtrent 10%
var operasjoner for cancer. (H. Johansson, B. Hamberger, personlig meddelelse.)
I Danmark ble det i 1993 utført 28 thyreoideaoperasjoner per 100000 innbyggere per år, derav 8,4% for cancer (3).
Aktiviteten var fordelt på 68 avdelinger, derav ti øre-nese-halsavdelinger. Ca. en tredel av avdelingene utførte færre
enn fem thyreoideainngrep per år.
Utfordringer
Antall thyreoideaoperasjoner i forhold til innbyggertall var lavere i Norge enn i Danmark og Sverige, men andel
operasjoner for cancer var høyest (16,3%) i Norge. Ifølge offisielle statistikker er insidensen av thyreoideacancer
høyere i Norge enn i Sverige og Danmark, og det er muligens forskjeller i forekomsten av benign struma. Likevel ser det
ut til at utvelgelsen til thyreoideakirurgi er relativt “streng” i Norge.
NIS-rapporten gir ikke svar på hvorfor det var betydelige forskjeller i fylkenes bruk av thyreoideakirurgi.
Kvaliteten på den preoperative diagnostikk, særlig cytologien, har betydning for antallet thyreoideaoperasjoner (4, 5).
NIS-rapporten gir nok grunn til å tro at det gjøres for mange diagnostiske operasjoner, men det er ikke grunnlag for å
hevde at alle de 800 pasientene per år med benign ikke-toksisk struma ble “unødvendig” operert (2). Vi trenger
opplysninger om dem som blir utredet uten påfølgende kirurgisk behandling, og hvor ofte symptomer eller
pasientpreferanser er hovedårsaken til kirurgi, for å kunne bedømme hvor rasjonelt ressursene brukes. Nye
undersøkelsesteknikker som avslører subkliniske forandringer, kan øke risikoen for overutredning og overbehandling
(6).
Selv etter nedgang i løpet av observasjonsperioden, var det i 1994 fortsatt 58 avdelinger i 46 sykehus som opererte
thyreoidea. Avdelinger med få thyreoideoperasjoner brukte en suboptimal operasjonstype (ensidig reseksjon) oftere (40%)
enn avdelinger med mange operasjoner (3,8%) (2). Opplysningene i NIS-rapporten om kirurgiske komplikasjoner er
ufullstendige. Det er vist at erfaringsvolumet er viktig for å holde rekurrenspareser og hypoparatyreoidisme på
minimalt nivå (7).
Thyreoideakirurgien bør konsentreres til færre sykehus, for å skape tilstrekkelig erfaringsgrunnlag med hensyn til
utredning, behandling, kvalitetsvurdering, undervisning og forskning. Dette gjelder i særlig grad for cancer
thyreoideae og tyreotoksikose. Innenfor ett sykehus bør én avdeling ha ansvaret for thyreoideakirurgien.
Dansk Kirurgisk Selskab (rapport 1996) har anbefalt for Sundhedsstyrelsen å samle thyreoideakirurgien til 1-2
avdelinger i hvert amt og kompliserte kasus til regionale spesialavdelinger. Fra svensk hold er 20
thyreoideaoperasjoner per år per avdeling foreslått som et minimum (H. Johansson, B. Hamberger, personlig
meddelelse).
Thyreoideakirurgi er ett av få områder som ikke har et fordypningsprogram i spesialistutdanningen. Det er ikke
kvantitativt grunnlag for å gjøre endokrinkirurgi til en egen grenspesialitet i vårt land. I tråd med et forslag
diskutert i Norsk kirurgisk forening i 1996, bør det etableres et programtilbud for endokrinkirurgisk “profilering”,
innenfor rammen av en av grenspesialitetene, f.eks. gastroenterologisk kirurgi. Etablert praksis gjør det naturlig med
et samlet opplegg for endokrin- og brystkreftkirurgi. En del av utdanningen bør skje i sykehus med mer enn 50-100
thyreoideaoperasjoner per år og med et flerdisiplinært endokrinologisk miljø.
Thyreoideakirurgiens organisering og utdanning er ett av temaene for Nordisk kirurgisk forenings kongress i Tromsø
senere i år.
Jan Erik Varhaug
