Fra Sosial- og helsedepartementet foreligger et omfattende høringsutkast hvor ideen om en ny lov om helsepersonell
lanseres. I store trekk bygger utkastet på NOU 1993: 33 Helsepersonells rettigheter og plikter.
Grovt forenklet kan man si at det nye utkastet bygger på lov om leger, hvor ordet lege er byttet ut med
helsepersonell og begrepet medisinsk-faglig er erstattet med begrepet helsefaglig. I tillegg er det lagt inn noen nye
bestemmelser som avspeiler temaet som har vært oppe til debatt i den senere tid: Pliktmessig avhold, forbud mot å motta
gaver (f.eks. betalte kongressreiser), plikt til å gi identifiserbare persondata dersom departementet finner det
formålstjenlig, meldeplikt om ekstraerverv og nye fullmakter til myndighetene som i praksis kan oppheve streikeretten
og arbeidsmiljølovens vernebestemmelser. Det beste man kan si om noen av disse forslagene er at de er unødvendige.
Det som imidlertid er mer enn betenkelig er at departementet foreslår en rekke regler som innskrenker
helsepersonells rettigheter som arbeidstakere. Den åpenbare hensikten er å øke myndighetenes styringsmulighet og ikke
pasientenes sikkerhet. Man skal være særdeles velvillig stemt hvis man ser at dette lovforslaget er preget av ønsket om
bedre kvalitet i helsetjenesten og pasienten i sentrum.
Jeg vil trekke frem tre forhold som svekker pasientrettigheter og pasientsikkerhet. Alt autorisert helsepersonell
som er ansvarlig for undersøkelse, diagnostisering, behandling og oppfølging har den samme dokumentasjonsplikten. I
praksis vil dette måtte bety at det blir fri flyt av alle pasientopplysninger innen et omfattende, felles
journalsystem. Som arbeidsredskap blir en slik journal uegnet, den svekker sikkerheten i pasientbehandlingen og svekker
ytterligere pasientenes behov for å begrense helsepersonellets innsyn i journalen uten at slikt innsyn er nødvendig av
hensyn til behandlingen. Det er også mer enn betenkelig at det kan synes som om helseregistre kan opprettes uten
Datatilsynets innblanding.
Det andre forholdet som svekker pasientsikkerheten er mangel på enhetlig ansvar. I det nye lovforslaget har alt
helsepersonell et selvstendig ansvar, ikke bare for sin personlige yrkesutøvelse, men også for sitt yrkesområde. Når et
begrep som medisinsk-faglig ansvar forsvinner, betyr dette en ansvarspulverisering. Lovens intensjon er tydeligvis å
klargjøre den enkeltes ansvar. Den praktiske konsekvens, sett fra pasientens side, blir det motsatte. Hvis lovens
utforming blir slik som foreslått, er det svært vanskelig å se for seg gjennomføringen av Steine-utvalgets forslag om
pasientansvarlig lege.
Det som kanskje er mest skremmende er at legelovens ¼16, som fastsetter legens autonomi, er eliminert. Dessverre er
ikke dette et arbeidsuhell idet temaet er grundig debattert i høringsuttalelsen. Departementet mener imidlertid at
behovet for en autonomibestemmelse avgrenses til å gjøre helsepersonell i stand til å oppfylle lovpålagte plikter. Selv
om denne plikten også omfatter forsvarlighet, er dette i kontrast til vårt syn på legers autonomi: Legen skal kunne gi
den enkelte pasient de undersøkelser og den behandling som ansees nødvendig ut fra pasientens behov, uten at
overordnede administrative/politiske organer skal kunne blande seg inn i dette. Som forslaget nå ligger, vil
medisinsk-faglige avgjørelser kunne være underlagt den administrative/politiske ledelse. Pasientene vil ikke kunne
stole på at leger i det offentlige helsevesen har mulighet for å gi den beste behandling.
Medisinsk-faglig autonomi betyr ikke at leger opptrer uten styring. Leger må innrette seg innenfor de økonomiske og
andre rammevilkår som vedtas av ledelsen. Hvis det innenfor disse rammer ikke er mulig å gi et faglig forsvarlig
tilbud, har man plikt til å si fra. Hensynet til politisk/administrativ overordnet styring kan på ingen måte forsvare å
ta bort den medisinsk-faglige autonomien. Det vil kun føre til at det offentlige helsevesen blir mindre attraktivt både
for pasientene og for legene.
Legeforeningen vil behandle disse problemstillinger grundig i sitt høringssvar til departementet. Utkast til lov om
helsepersonell vil, slik det foreligger, vanskeliggjøre den effektiviseringsprosess alle etterlyser i det offentlige
helsevesen. Vi vil få en ny runde i svarteperspillet. For øyeblikket har pasientene svarteper på hånden.
Hans Petter Aarseth
president
