Forskningen om fysisk aktivitet og inaktivitet er omfattende. Det er nå dokumentert at fysisk inaktivitet øker
risikoen for hjerteinfarkt, hjerneslag, diabetes type 2, osteoporotiske brudd og enkelte kreftformer, dvs. de fleste
alvorlige sykdommer i eldre alder. Grovt sett dobler fysisk inaktivitet den relative risikoen for disse sykdommene (1),
og inaktivitet er en selvstendig risikofaktor på linje med høyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå (2). Det er også
dokumentert at fysisk inaktivitet forsterker den generelle aldringen. De endringer i kroppen, delvis også i sinnet, som
mange tilskriver alderen, er i virkeligheten ofte en følge av fysisk inaktivitet, og amerikanske forskere har laget
begrepet “the disuse syndrome” for følgetilstanden etter langvarig fysisk inaktivitet (3).
Fysisk aktivitet motvirker alle følgene av den fysiske inaktiviteten. Det er dokumentert at fysisk aktivitet virker
positivt også hos folk som har andre risikofaktorer, som overvekt, høyt blodtrykk, høyt kolesterolnivå og røyking (2).
Endelig har fysisk aktivitet også positive virkninger på sinnet - man får bedre humør og større evne til å tåle stress
(4). For mange er dette den viktigste effekten.
Hvor meget skal til?
Forskning gjennom de siste ti år har vist at helseeffekten av fysisk aktivitet ikke forutsetter at man trimmer hardt
nok til å oppnå treningseffekt (dvs. bedre fysisk kondisjon). Det har vist seg at vi får ut det meste av helseeffekten
ved moderat fysisk aktivitet. Anbefalingen nå er en daglig tur på ca. 30 minutter, og aktiviteten kan godt deles opp i
flere kortere biter. Helseeffekten øker ved større intensitet og varighet, men mereffekten på helsen er forholdsvis
liten (5) (fig 1). Det betyr at det ikke er nødvendig å jogge for å oppnå det meste av helseeffekten. Dermed unngår man
også skadene som kan følge med kraftig fysisk aktivitet. Det er holdepunkt for at fysisk aktivitet - som flere andre
helsetiltak - har en omvendt J-formet effekt på helsen: både for lite og for mye er skadelig (1).
Folk mosjonerer mindre enn de tror
I spørreundersøkelser svarer mange at de mosjonerer mer enn før (6). Likevel er kroppsvekten gått opp i mange
industrialiserte land, spesielt for menn. Det gjelder også i Norge. Dette skyldes antakelig ikke at folk spiser mer,
men at de mosjonerer mindre (7). Undersøkelser av norske vernepliktige viser også at kondisjonen er gått ned (8), og
lærere i kroppsøving forteller at elevene har fått dårligere kondisjon og “kroppsmestring”. Forklaringen er antakelig
at alle sitter mer og går mindre enn før pga. stillesittende arbeid, bil, TV og PC. Det er ikke nok med en mosjonstur i
ny og ne for å kompensere for dette. Den økende fysiske inaktiviteten er blitt et betydningsfullt trekk i utviklingen
av folkehelsen.
Den glemte risikofaktor
Helsetjenesten gjør en stor, økende og meget kostnadskrevende innsats for å redusere andre risikofaktorer, spesielt
høyt blodtrykk og høyt kolesterolnivå. Men den har engasjert seg langt mindre i fysisk inaktivitet. Det skyldes
antakelig at vi ikke har noen enkel metode til å måle fysisk kondisjon på legekontoret. Dessuten er det et paradoksalt
problem at intervensjon mot fysisk inaktivitet er for billig. Det finnes ingen økonomiske incentiver for å markedsføre
og “selge” en halvtimes tur daglig. For mange år siden foreslo Hans Th. Waaler og jeg at leger burde kunne skrive
blåresept på sykler. Det ville vært et langt billigere tiltak enn dagens blåresepter på medisiner mot høyt blodtrykk og
høyt kolesterolnivå.
Hva hindrer fysisk aktivitet?
I dette nummer av Tidsskriftet omtaler Karlsen & Ommundsen forhold og faktorer som hindrer folk i å drive
regelmessig fysisk aktivitet (9). I 40-årsundersøkelsen i Hedmark fylke oppgav 25% at de var fysisk inaktive, og de
svarte på spørsmål om hvorfor de ikke drev fysisk aktivitet. Storparten ønsket å bli fysisk aktive hvis forholdene
kunne legges til rette for det. De etterlyste bl.a. turveier, muligheter for barnepass og turkamerater. En viktig
opplysning var at over 85% ville økt sin fysiske aktivitet hvis de ble fortalt om risikoen for sykdom knyttet til
fysisk inaktivitet. Legene har altså store muligheter for påvirkning, og det gjelder å finne en pedagogisk form som
ikke er skremmende og ikke moraliserende. Kanskje spiller legens eget eksempel også en rolle? Det er antakelig lettere
for folk å følge de råd som vi følger selv.
Kommunelegene har en viktig rolle å spille i dette arbeidet. De kan anbefale gode turmuligheter i nærmiljøene, og de
kan argumentere for styrking av kroppsøvingsfaget. De kan også argumentere for trim i arbeidstiden i de tunge yrkene,
som i det moderne samfunnet er kvinneyrker (spesielt innen pleie og renhold). Det er vist at trim i arbeidstiden er
gunstig både for arbeidstakere og arbeidsgivere (10). I kommunene burde man innse dette.
Peter F. Hjort
