Medisinsk selvtesting er ikke noe nytt. De siste 50 år har norske diabetespasienter fulgt opp sitt eget
blodsukkernivå, først ved hjelp av tablettester og strimmelreaksjoner i urinen, senere ved hjelp av enkle systemer til
blod-glukosemåling. Graviditetstester er et annet velkjent eksempel. En kuriositet er “bantningsprovet”, en test på
ketoner i vanlig kiosksalg i Sverige i 1970-årene, den indikerte om slankingen var effektiv nok! Promilletester finnes
i automater. I USA er nye “gjør det selv-tester” godkjent for utredning av coloncancer, høyt kolesterol,
medikamentmisbruk, og protrombintid (TT). Selvtesting, selvdiagnostikk og kanskje selvmedikasjon kan raskt bli
hverdagen i Norge. Dette reiser spørsmål av faglig, etisk, økonomisk og praktisk art.
Industrien satser på utvikling av tester til hjemmebruk. Engangspakninger, “tørrkjemi”, spesifikke enzymer,
immunologi, kromatografi, filtrering og elektronikk er elementer som inngår. Gode produkter konkurrerer med større
analysemaskiner mht. sensitivitet og spesifisitet. Prøvemateriale i form av blod, urin, spytt og tårevæske anvendes.
Med seriøse produkter følger tilstrekkelig informasjon og dokumentasjon.
Selvtesting med og uten oppfølging
Det går et klart skille mellom selvtesting i samråd med lege eller annet helsepersonell, og selvtesting uten
organisert oppfølging. De fleste aksepterer det første. Selvtesting uten oppfølging øker i omfang og skaper behov for
diskusjon.
Godkjenningen av en HIV-test til selvadministrering i USA (1), og norske aviskommentarer til dette (2), reiser
interessante spørsmål. I USA har mer enn 60% av personer med risikoatferd for HIV-smitte ikke testet seg. Gjennom
bedret tilgjengelighet, forenklet testprosedyre og fullstendig anonymitet kan økte testrater gi helsegevinst. Pasienten
kjøper en testpakke, sender inn testkortet påført en bloddråpe til et kvalifisert laboratorium, og får resultatet en
uke etter per telefon.
Fordeler og ulemper ved selvtesting
Selvtesting er enkelt både for pasient og lege. Analysen skjer før prøvematerialet blir for gammelt. Resultatet er
klart umiddelbart. Behandlingsopplegg kan forenkles og optimaliseres, telefonkonsultasjoner kan utnyttes.
Konsultasjonen blir målrettet, f.eks. møter kvinnen direkte til første svangerskapskontroll etter selv å ha påvist
graviditet. Gjør det selv-testing kan bidra til at pasienter tar ansvar for egen helse og eget liv.
Men hjemmetesting kan ha ulemper, ikke minst av psykososial og etisk art (3). Vi vet lite om konsekvensene. Hva
skjer når pasienter mottar ugunstige prøveresultater over telefon? Blir budskapet uhåndterlig, er faren for suicid til
stede. Feiltolking av prøveresultater kan unngås ved samtale med helsepersonell. Samtidig overvurderer vi kanskje
effekten av vår tilstedeværelse. Kan hypokondritendenser forsterkes? Vi trenger kunnskap om hvorfor en person heller
tester seg selv enn oppsøker lege.
Selvtesting påvirker mellommenneskelige relasjoner. Enkle tester kan øke press om testing fra ulike instanser.
Testing under tvang og trusler blir mulig. Hvordan helsepersonell og lovverk skal ta hånd om dette krever
gjennomdrøfting.
Spares det penger på at pasienter tester seg selv, eller fører det til kostnadskrevende retestinger og unødvendige
undersøkelser? Glukosemåling er veletablert og omhyggelig regulering av blodsukkeret gir færre komplikasjoner.
Utgiftene refunderes av Rikstrygdeverket, i 1996 over 100 millioner kroner. Men få studier viser hvor godt diabetikerne
selv måler sitt blod-glukosenivå, og om mulighetene utnyttes maksimalt. Helsemyndighetene har nettopp gitt støtte til
et prosjekt som skal undersøke dette i regi av Norsk senter for kvalitetssikring av laboratorieanalyser utenfor
sykehus, NOKLUS. I styringsgruppen er pasienter, leger, bioingeniører og myndigheter representert. Mulighetene for
regelmessig ekstern kontroll av blod-glukosemålinger vil bli utredet. Kostnadsbetraktninger i forbindelse med andre
tester er foreløpig ukjent.
Forutsetningen for lønnsomhet er riktige målinger. Selvtestene må fungere for brukerne. I Norge vil NOKLUS være
sentral ved slike utprøvninger. Det er tatt initiativ til nordisk koordinering av liknende prosjekter.
Er selvtesting ønskelig?
Gjør det selv-testene kommer. Myndighetene er ambivalente. Helseministeren ønsker at folk skal ta hånd om egen
helse, også ved bruk av medier som telefon og e-post (4). Rikstrygdeverket refunderer utgifter til selvtesting av
blodsukkerverdier. Statens helsetilsyn sier nei til selvtesting av HIV, og er generelt reserverte (2).
Det bør utvises åpenhet, men varsomhet overfor gjør det selv-tester. Kritisk vurdering og evaluering er nødvendig av
så vel medisinske, tekniske, psykososiale, etiske som økonomiske forhold. Uten kunnskapsbaserte valg og reflekterte
holdninger kan man få et dyrt kaos av engstelige pasienter med uklare og egenproduserte diagnoser. Med seriøs seleksjon
kan gjør det selv-tester bli et viktigere hjelpemiddel enn i dag som ledd i diagnostisering og oppfølging av
sykdom.
Cecilie Daae
Ludvig N.W. Daae
