Det er konstatert at forskningens kår i Norge generelt er dårlige. Sammenliknet med våre naboland bruker vi en
mindre andel av våre ressurser til forskning. Medisinsk forskning er i så måte intet unntak. Det er gjentatte ganger
dokumentert at vi ligger på en jumboplass i klinisk forskning innen Norden. Det er også relativt få henvisninger til
norsk forskning i de store internasjonale tidsskriftene. I de senere år er det dokumentert både en flukt fra
forskningen til andre typer stillinger og en manglende rekruttering til akademisk medisin innen mange fagområder.
Varsellampene er mange, og de blinker hele tiden.
I flere avisinnlegg i den senere tid, blant annet fra leger, blir noe av skylden for tilstanden lagt på
Legeforeningen. Det maner til ettertanke, vi må kanskje erkjenne at vi ikke har gjort nok for å få en positiv
utvikling. Når det derimot hevdes at Legeforeningen direkte har motarbeidet medisinsk forskning, må vi ta sterk avstand
fra slike påstander.
Fremme av medisinsk vitenskapelig virksomhet er nedfelt i Legeforeningens formålsparagraf. Foreningens
helsepolitiske manifest fra 1994 har tittelen Fra medisinsk kunnskap til bedre helse. Tittelen taler for seg selv,
forskningsbasert kunnskap er grunnlaget for all vår virksomhet. Dette gjenspeiles også i Legeforeningens rullerende
prinsipprogram og i arbeidsprogrammet.
Som et ledd i arbeidet med å bedre mulighetene for undervisning og forskning vedtok landsstyret i 1994, etter
forslag fra Foreningen for Leger i Vitenskapelige Stillinger (LVS), å utrede driftssituasjonen ved regionsykehusene.
Utvalget sannsynliggjorde at regionsykehustilskuddet ikke ble anvendt slik forutsetningene var. Dette materialet var
blant annet grunnlag for vår høringsuttalelse vedrørende Hellandsvik-utvalgets innstilling Hvem skal eie
sykehusene? I stortingsmelding nr. 24 (1996-97) Tilgjengelighet og faglighet, foreslår regjeringen at
tilskuddet til universitetsfunksjonen skal gå direkte til sykehuset og ha eget budsjett.
I erkjennelse av forskningens betydning for faglig utvikling og fagenes anseelse tok Legeforeningen tidlig initiativ
til å opprette akademiske miljøer innen allmennmedisin ved universitetene. Disse har på en fremragende måte bidratt til
å heve norsk allmennmedisin til et høyt internasjonalt nivå. De siste årene er det etablert tilsvarende akademiske
miljøer for sammfunnsmedisin. Også her har Legeforeningen vært pådriver.
Legeforeningen har også foreslått endringer i spesialistreglene slik at vitenskapelig virksomhet kan gjøres
tellende, samtidig som det ble innført obligatorisk kurs innen forskningsmetodikk for alle spesialistkandidater.
På grunn av dyp uro over de signaler Legeforeningen får, ikke bare om mangelfull rekruttering til forskning, men
også flukt fra akademiske stillinger, har sentralstyret vedtatt en handlingsplan med sikte på å bedre lønns- og
arbeidsvilkår for leger i vitenskapelige stillinger. Flere av disse tiltakene er gjennomført og de øvrige vil følge i
nær fremtid.
Noe av kritikken mot Legeforeningen bygger tilsynelatende på misforståelsen om at foreningen fastsetter hva
arbeidsgiver skal vektlegge ved ansettelse. Vi hadde tidligere et sett merittregler som helsedirektørens rådgivende
utvalg la til grunn for innstillinger. Her gav vitenskapelig aktivitet til dels betydelig uttelling, særlig for søkere
til universitetssykehusene. Vi måtte imidlertid akseptere at arbeidsgiverne, også for legestillinger, ville ha rett til
å vektlegge de kvalifikasjoner de anså som mest hensiktsmessig. Dessverre får vi stadig inntrykk av, også fra
universitetssykehusene, at vitenskapelig virksomhet nedprioriteres i forhold til kravet om økt pasientbehandling, og at
denne prioritering gjenspeiles i personalpolitikken. Dette beklager jeg.
For assistentlege II-stillinger er det fortsatt en sentral innstilling som foretas av sekretariatet i ULS (utvalg
for legestillinger og stillingsstruktur). Legeforeningen har krevd at vitenskapelig meritt også skal vektlegges med den
innstilling. Så langt har dette møtt motstand i Kommunenes Sentralforbund
Når det reises tvil om Legeforeningens holdning til medisinsk forskning, kan det dels skyldes at vårt engasjement
ikke har vært synlig nok, dels kan det skyldes at det ikke har vært sterkt nok. Det bør imidlertid ikke herske tvil om
våre holdninger og målsettinger.
Hans Petter Aarseth
president
