Å lovfeste pasientrettigheter har vært på dagsordenen gjennom mange år. NOU 1992: 8 Forslag til ny lov om
pasientrettigheter, gikk ganske langt i å fastsette rettigheter både med klare tidsfrister og med sanksjonsmuligheter
når retten ikke ble gitt. Legeforeningens høringsuttalelse var positiv til det prinsipielle i en lovmessig forankring
av retten til å bli pasient. Det er av avgjørende betydning for velferdsstatens troverdighet på helsetjenestens
områder. Den senere tids utvikling har kanskje gitt noen grunn til å spørre om det offentlige helsevesen har
troverdighet i dag.
Når nå omsider forslag til lov om pasientrettigheter konkretiseres i et høringsnotat, hilses det velkommen. Det kan
med en gang konstateres at det er stor avstand mellom de presise rettigheter som ble foreslått i NOU 1992: 8 og de
rettigheter som nå foreslås.
Riktignok har Sosial- og helsedepartementet valgt å legge frem to alternative rettighetsbegreper. I det sterkest
formulerte alternativ er retten til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten avgrenset til det som er av
vesentlig betydning for pasientens helsetilstand. I tillegg skal det være en uavgrenset rett til
spesialisthelsetjeneste innen en fastsatt tidsfrist, med rett til å kreve behandling, eventuelt i utlandet på
fylkeskommunens regning dersom fristen ikke overholdes.
I det andre alternativet er retten til nødvendig helsehjelp avgrenset til det som må kunne karakteriseres som meget
alvorlig sykdom/svekket funksjonstilstand. Det er et åpent spørsmål om dette er i samsvar med de forventninger publikum
har til helsevesenets tjenester. Hvis det første alternativet kan fremtre som for omfattende hva angår
spesialisthelsetjeneste, er det andre for innskrenkende.
Pasienter får rett til fornyet vurdering av spesialisthelsetjenesten. Det er et prinsipp Legeforeningen ønsker
velkommen, men vil etterlyse en tilsvarende rett i primærhelsetjenesten.
En egen bestemmelse skal gi pasientene rett til vern mot spredning av opplysninger. Etter vår mening uthules denne
retten kraftig av de forslag som ligger i andre lovutkast: lov om helsepersonell og lov om spesialisthelsetjenesten.
Slik disse lovforslag må leses åpnes det for mye friere flyt av sensitive pasientopplysninger enn i dag, uten at dette
kan sies å være nødvendig av hensyn til den behandling pasienten skal få.
Utkastet inneholder for øvrig en rekke rettigheter som vi for lengst har lært oss å se på som selvfølgeligheter:
rett til informasjon, medvirkning og innsyn i journal, samt rett til selvbestemmelse. Det er interessant at
lovforslaget fritar helsepersonell fra plikten til å gi helsehjelp i nødsituasjoner dersom en informert og myndig
person nekter å motta blod eller velger å fortsette sultestreik. Vi får således en juridisk avklaring i disse saker;
den etiske problemstillingen blir ikke borte av den grunn.
Hovedspørsmålet står fortsatt ubesvart: Hvilke tjenester skal pasienten ha rett til, og hva medfører retten? Ingen
helsetjeneste kan gi alle alt. Vi må leve med at noen får rett til behandling, andre ikke. En rett uten garanti er av
liten verdi. En garanti uten juridiske implikasjoner er meningsløs. Når det å få retten nødvendigvis må baseres på et
skjønn, kan det være like meningsløst å gi garantien juridisk kraft. Det kan derfor synes vanskelig å komme til målet
med rettighetslover.
Målet kan bare nås hvis det er vilje til å se udogmatisk på hvordan vi organiserer og finansierer den offentlig
styrte spesialisthelsetjeneste. I vårt land med stor tilgang på alle slags ressurser burde garantiordninger være
overflødige.
Hans Petter Aarseth
president
