Selvmordsfenomenet har fanget mange profesjoners interesse, det har beskjeftiget filosofer, sosiologer, forfattere
og andre som er opptatt av den livskvalitet samfunnet kan sikre sine borgere. Selvmordet fascinerer, fordi det rører
ved det dype spørsmål om selve hensikten med tilværelsen, og det kan brukes som et kvalitativt mål på
samfunnsforholdene. Men som slikt mål må det brukes med varsomhet.
Durkheim viste i sin tid at fattige, katolske land hadde langt færre selvmord enn rike, protestantiske. Det er altså
ikke gitt at velferdsstatens sosiale goder reduserer selvmordstrangen, kanskje tvert imot. Paradokset i vårt land har
som kjent vært at både suicid- og parasuicidforekomsten har økt i takt med velstanden, riktignok med noe ulik profil
mellom kjønnene. Spørsmålet om selvmord kan forebygges er nylig drøftet i Tidsskriftet (1).
Artikkelen av T. Rygnestad i dette nummer av Tidsskriftet om dødelighetsutviklingen blant 152 kvinner og 101 menn
som var innlagt i Medisinsk avdeling, Regionsykehuset i Trondheim, i 1978, er interessant lesning (2), både med hensyn
til det den belyser og til de ubesvarte spørsmål den reiser. Rygnestad viser at det er en klar sammenheng mellom
selvmordsforsøk og senere selvmord. Sammenhengen gjelder på nesten alle aldersnivåer, unntatt for de kvinner som var 30
år i 1978. Der er til gjengjeld overdødeligheten for ulykker stor. Den gjelder heller ikke for 50-årige menn, der
overdødeligheten slår ut på forgiftninger.
Dette reiser et spørsmål som artikkelen så vidt berører, og som har skapt usikkerheti selvmordsforskningen verden
over. Det gjelder hva som kategoriseres som selvmord og hva som defineres som ulykke, særlig blant de mange såkalt
unaturlige dødsfall i grupper av habituelle rusavhengige av alle kategorier. Selv har jeg aldri skjønt hvordan man med
noenlunde sikkerhet kan identifisere det intensjonelle motiv - som er selve kriteriet på diagnosen selvmord - hos
personer som dør under sterk rus.
Det må bli nesten vilkårlig om slike dødsfall registreres under diagnosen selvmord, overdose eller aksidentell
forgiftning. Min kommentar til at 30-årige kvinner og 50-årige menn i undersøkelsen opptrer som unntak fra en allmenn
overdødelighetstendens for selvmord for øvrig i materialet, er at deres selvdestruktive atferd i disse aldersavsnitt
har tatt andre former, former som den medisinske diagnostikk ikke fanger opp som selvmord.
Dette berører et annet forhold ved denne oppfølgingsundersøkelsen. Grunnen til at den ikke formår å identifisere en
høyrisikogruppe, kan være at de mest potente risikofaktorene ikke er blitt registrert. Jeg tenker her igjen på
rusfaktoren, som kan forklare mye av overdødeligheten både for selvmord og for naturlige årsaker (sykdom).
Ingeborg Rossow har vist at selvmord har bidratt vesentlig til stoffmisbrukeres høye dødelighet helt fra l970-årene
(3), særlig for kvinner. Hun har videre vist at alkoholmisbruksepisoder økte selvmordsrisikoen blant menn over en
40-årsperiode, til hele 6,9 ganger landsgjennomsnittet (4). Sosial desintegrasjon, eksemplifisert ved skilsmisse,
virket i samme retning (5). Dessuten - noe Trondheims-undersøkelsens sammenlikningsgrunnlag ikke tar høyde for - at det
er store regionale variasjoner i suicidalratene, delvis samvarierende med det vi vet om rusmiddelbruken generelt (6).
Denne forskning om sammenheng mellom parasuicid, alkoholmisbruk, narkomani og selvmord har gitt et vesentlig bidrag til
forståelse av selvdestruktivitetens kompliserte natur i det moderne samfunn. Gammel norsk forskning på
alkoholbruk/-misbruk har også påvist den eiendommelighet som Rygnestad påviser, at tvangsinternering i strafferettslig
regi forlenger noen utsattes liv (7). Dette er et funn man nå til dags neppe er villig til å ta innover seg.
Dette kan virke som utidig kritikk av en verdifull undersøkelse. Det er ikke slik ment, snarere tvert imot. Når man
i en medisinsk undersøkelse basert på individuelle diagnoser søker å kartlegge et komplisert sosialt problem, kan den
opplysning undersøkelsen gir, sammenliknes med en lommelykts opplysning av et mørkeloft. Det viktige ved
Trondheims-undersøkelsen er kanskje at den så klart illustrerer at vi famler i blinde etter “årsakene” til de tragisk
økende selvdestruktive tendenser i moderne samfunn.
Den kan også tjene som en advarsel til helsevesenet om ikke å love mer enn vi kan holde når det gjelder å forebygge
og å helbrede slik selvdestruktiv atferd. Selvdestruksjon har mange ansikter og er dypt forankret i moderne
livsmønstre, som vi forsvarer med nebb og klør. Det er kanskje klokt av helsevesenet foreløpig å registrere fenomenet
som et for oss uløselig sosialt problem som er for komplisert for våre utilstrekkelige individuelle tilnærmingsformer.
Samtidig sitter helsevesenet i en viktig posisjon for å bringe data og erfaringer fra dette feltet frem i dagen -
avdekke og avsløre.
Per Sundby
