Hans Flaatten presenterer i dette nummer av Tidsskriftet resultatene fra en spørreundersøkelse om intensivmedisinsk
aktivitet ved 29 av landets sykehus (1). Ikke uventet finner han at registreringen av intensivvirksomhet er beskjeden,
variabel og basert på ulik forståelse av basale begreper. Selv felles definisjon av begrepet intensivpasient mangler,
og verken sykehus i samme kategori eller sykehus i ulike kategorier kan sammenliknes. Flaatten etterlyser sterkere
sentral styring og koordinering i arbeidet med kartlegging og analyse av intensivmedisinsk virksomhet ved norske
sykehus. Valid datagrunnlag for ressursforvaltning mangler.
Ved intensivmedisinske enheter ytes kostbar og avansert behandling. Undersøkelser har dokumentert at slike
spesialiserte intensivenheter legger beslag på store deler av sykehusenes totalbudsjetter (2, 3). Spesialutdannet
helsepersonell i alle ledd, høy personalfaktor, komplisert og dyrt teknisk utstyr og dyre diagnostiske og terapeutiske
prosedyrer bidrar til høye utgifter. Det brukes store ressurser til pasienter med dårlig prognose og høy dødelighet (2,
3), og det kan settes spørsmålstegn ved indikasjon og medisinsk nytteeffekt ved en del prosedyrer (2, 4). Står
ressursbruken i forhold til resultatene målt i redusert sykelighet og dødelighet? Her har litteraturen hittil hatt lite
å bidra med (2).
Skåringssystemer
De siste 20 årene har det vært gjort forsøk på å finne frem til objektive skåringssystemer for
virksomhetsdokumentasjon og skåringssystemer som kan kobles til prognose ved intensivmedisinske tilstander. Systemene
er i bruk ved et fåtall sykehus i Norge, men de fleste steder vegrer man seg for å bruke disse fordi de oppfattes som
tidkrevende, kompliserte og subjektive. Systemene gir ikke bedre prognostisering enn rutinerte klinikere (3).
Skal skåringssystemer brukes, må de være objektive og valide, enkle og lite tidkrevende, og de må kunne knyttes til
ressursbruk og langtidsresultater så vel som til korttidsresultater. Nyere systemer (1, 5) ser ut til å fylle kravene
til objektiv virksomhetsregistrering bedre enn tidligere systemer, og kan være egnet som basis for evaluering og
planlegging av ressursbruk i norske sykehus (1, 5).
Planlegging av intensivvirksomhet i Norge
Stortingsmelding nr. 24 (1996-97) Tilgjengelighet og faglighet omhandler fremtidig spesialisthelsetjeneste i
Norge. Et forventet resultat er økt sentral styring, sterkere regional samordning av spesialisthelsetjenesten og større
grad av oppgavefordeling mellom sykehusene. Regionale helseplaner beskriver funksjonsdeling mellom sykehus, faglig
samarbeid og derved bedre ressursutnyttelse.
Vi må også innen intensivmedisinen forvente at faktorer som pasientvolum versus resultater vil bli etterlyst når
norske sykehus skal organiseres. Det er ønskelig å finne krysningspunktet mellom pasientvolum og akseptabel kvalitet.
Liten eller variabel tilgang av intensivpasienter ved mindre sykehus nødvendiggjør en diskusjon om sentralisering av
denne gruppen pasienter. Hvorvidt ressursutnyttelsen og resultatene ved intensivmedisinsk behandling er bedre ved
store, spesialiserte avdelinger enn ved mindre avdelinger, gjenstår å se (3).
Utfordringen de nærmeste årene blir å vurdere ressursbruk mot resultater. Felles, strenge begrepsdefinisjoner og
objektive skåringssystemer vil kunne være nyttige redskaper i fremtidig planlegging av intensivmedisinsk virksomhet.
Norsk anestesiologisk forening har startet denne prosessen ved å utarbeide et utkast til standard for intensivmedisinsk
behandling i Norge.
Kjellfrid Laugaland
