Sammendrag
Leger har i århundrer vært opptatt av å forbedre faglig praksis. De har tradisjonelt vært mindre opptatt av
systemforbedringer, og mange har fortsatt den oppfatning at kvalitetsutvikling i helsevesenet for det meste handler om
klinisk praksis.
Slik er det ikke lenger. Moderne kvalitetsutvikling er både forbedring av klinisk virksomhet og forbedring av
helsevesenet som system. Vi anvender de samme prinsippene for endring av organiseringen av helsevesenet, den faglige
praksis og de mellommenneskelige relasjoner. Disse utviklingsprosessene organiseres i kvalitetssystemer som beskriver
mål, strategi og praktiske gjennomføringsplaner på alle nivåer og områder.
Medisinske kvalitetsmiljøer har definisjons- og språkproblemer. Kvalitetsfeltet mangler enhetlig nomenklatur, og
begreper blir brukt tilfeldig. Kvalitetsutvikling som metode for forbedring virker fremmed for mange norske leger. I
denne artikkelen diskuterer vi forståelsen og bruken av fem sentrale kvalitetsbegreper: helhetlig kvalitet, kliniske
retningslinjer, indikator, kriterium og standard. Med utgangspunkt i en kasuistikk belyses begrepenes betydning og
sammenheng i klinisk og organisatorisk praksis. Artikkelen tar opp bruken av kvalitetsutvikling som helhetlig metode
for forbedring av helsetjenester.
