Tidsskriftet presenterer denne måneden en rekke artikler om gamle pasienter og deres plass i helsetjenesten. I den
medisinske fagpressen er dette et koordinert internasjonalt tiltak, og historisk sett svært interessant. Hendelsen er
en anledning til å stanse opp og tenke igjennom hvor norsk medisin står når det gjelder de faglige utfordringene som
gamle mennesker representerer.
Alle klager og all pessimisme til tross: Det har skjedd mye på dette feltet bare i løpet av et par tiår. I
1970-årene var geriatri praktisk talt et ikke-eksisterende fag i Norge. Peter F. Hjort lanserte slagordet “fire
professorer til de gamle”. Medisinske og kirurgiske overleger rev seg i håret over alle pleiepasientene, men spurte
sjelden seg selv eller andre hva de kunne gjøre for dem. Sykehjemsmedisin var mange steder en hobby for pensjonister,
en oppgave for turnuskandidaten, eller en forbigående biinntekt for nyutdannede.
I dag undervises og forskes det i geriatri ved alle våre universiteter. Norges forskningsråd har
forskningsprogrammer om eldre og om omsorgstjenester. Et nasjonalt geriatriprogram med betydelige bevilgninger over
statsbudsjettet er i gang. Dette vil etter hvert gi oss geriatiske spesialisthelsetjenester i alle fylker.
Sykehjemsmedisinen er kommet i mer ordnede former. Et samlet storting godkjente i vår planer for en stor satsing på
eldreomsorg.
Hva er viktig for en fortsatt konstruktiv utvikling av geriatrien?
Først og fremst kreves god forskning, solid klinisk arbeid og en realistisk innstilling til hva man kan gjøre for
pasienten, de pårørende og de henvisende instanser. Norsk geriatri stiller i så måte godt rustet. Men trolig har den en
del å vinne ved å etablere faget et sted mellom den kliniske medisinen og gerontologien. Internasjonalt er det lange
tradisjoner for dette. Gerontologi omfatter i dag læren om aldring fra basal biologi via psykologi og sosiologi til
demografi. Dette er aktive forskningsfelter der fagene i gjensidig respekt inspirerer hverandre. Dette vil geriatrien
kunne ha stor nytte av, også her hjemme.
For det andre må de geriatriske spesialisttjenestene rundt om i fylkene fullt ut være med og ta ansvar for
demensproblematikken, - forskningsmessig, klinisk og organisatorisk. Aldersdemens er uten tvil en av de største
utfordringene ved eldrebefolkningens helse både når det gjelder utbredelse, omsorgsbehov og kostnader (1). Geriatriske
avdelinger, poliklinikker eller “områdeteam” uten et bredt utredningstilbud for aldersdemens vil etterlate tusenvis av
pasienter, pårørende og helsearbeidere i et faglig tomrom.
For det tredje må geriatrien ta et faglig medansvar for sykehjemsmedisinen. Det er 70000 innleggelser ved våre
sykehjem årlig. Kostnadene er like store som for somatisk sykehussektor (2, 3). Dette alene tilsier at man bør
tilstrebe god kvalitet, og ikke minst gi både pasienter, pårørende og personale faglig støtte på høyt nivå. Bare hvis
geriatrien sammen med sykepleieforskningen ser denne utfordringen, kan disse menneskene få en slik støtte.
Geriatrien befinner seg i en paradoksal situasjon. Den sliter med alle de vanskeligheter en spesialitet med lav
prestisje plages med, samtidig som den arbeider med et av samfunnets viktigste helsespørsmål. At geriatriens
utfordringer nå får ekstra oppmerksomhet i den medisinske fagpressen verden over, er et lovende tegn på forandring til
det bedre.
Tor Inge Romøren
