Norske leger har gjennomlevd en betydelig rolleendring de siste 10-15 år. Grovt og litt forenklet kan utviklingen
beskrives slik: fra liberalt erverv med stor autonomi til fastlønt offentlig funksjonær med innskrenket faglig frihet.
Det har vært bred enighet både om økt desentralisering og økt demokratisk styring av helsevesenet, i forhold til
tidligere tiders sentraliserte, hierarkiske profesjonsstyre.
Legenes samfunnskontrakt er i radikal endring. Både motstanden mot profesjonens egen administrering av
spesialistutdanningen, aksepten av alternativ medisin og forslaget til lovregulering av forholdet til
legemiddelindustrien må sees på som uttrykk for mistillit fra samfunnets side. Legenes oppfatning av seg selv og sin
egen rolle har lenge vært utsatt for og prøvd mot øvrig helsepersonells oppfatninger av roller og relasjoner. Også her
kan det ligge an til endringer, noe ikke minst høringsforslaget til ny felles helsepersonellov bærer bud om.
Lovforslaget innebærer at alt helsepersonell underlegges likelydende bestemmelser om plikter og ansvar. Det begrunnes
med at “ulike lover for ulike grupper vil være et signal om at gruppene har særpreg som innebærer ulik behandling” (1).
Begrepet medisinsk-faglig ansvar utgår og erstattes med en generell plikt for alt helsepersonell til å innrette seg
etter egne faglige begrensninger, herunder etter instruksjon fra personell med bedre kompetanse. Det er vanskelig å
forstå annet enn at dette vil kunne bidra til å skape ytterligere uklare ansvarsforhold, i verste fall ført helt ut til
sykesengen (2).
Anstrengelsene for å bringe helsevesenets kostnader under kontroll, spesielt satt på spissen i USA med
organiseringen av “managed care”, standardiserte retningslinjer og kliniske behandlingsprogrammer, og den derav
følgende begrensningen av klinisk frihet, gjør at mange oppfatter at legene nå står i reell fare for å
deprofesjonaliseres (3, 4). Utviklingen av faglige retningslinjer og kliniske behandlingsprogrammer er både nyttig og
påkrevd, men de må ikke frata behandlende lege et selvstendig ansvar for å vurdere det enkelte tilfelle og utøve
klinisk skjønn (5). Veiledende retningslinjer er et ubetinget gode, både som ledd i kvalitetssikring og som
grunnlag for større åpenhet i beslutningsprosessene. Dagens leger kan ikke lenger gjøre bruk av nedarvet autoritet som
grunnlag for kliniske beslutninger. Det er faktisk kunnskap, kunnskap om hvor man kan finne mer kunnskap og kunnskap om
hvordan man kan kommunisere denne til beste for pasientene som er grunnlaget for den nye legerollen.
I dagens situasjon er kanskje noe av det mest påfallende at verken politikere eller profesjon forholder seg adekvat
til den formidable utfordring som ligger i at det patriarkalske og planstyrte helsevesen i noen grad
vil måtte erstattes av det kundestyrte. Befolkningens krav til informasjon, autonomi og respekt for egne
behandlingsvalg samt den vesentlig lavere terskelen for å klage setter legene på prøve. På samme måte settes
helsevesenets organisasjon på alvorlig prøve ved økte krav til service, tilgjengelighet, forutsigbarhet og
kvalitet.
Det er både naturlig og nødvendig at profesjonsroller endres over tid. Stilt overfor dette faktum er det ingen grunn
til å gå i skyttergravene. Den økte arbeidsdelingen, spesialiseringen, behovet for tverrfaglig samarbeid, ikke minst
overfor sammensatte helseproblemer, tilsier at det er behov for endring i legerollen.
Den usynlige kontrakten mellom leger og samfunn bygger på en tilpasset balanse mellom ansvar og tillit. En
deprofesjonalisering er, uaktet de dagsaktuelle stridstemaer, ikke i samfunnets interesse. Jeg vil hevde at godet med
fastlegereformen - og kanskje mye av årsaken til dens suksess både blant leger og pasienter - er at den
gjeninnfører det personlige ansvar. Her er en lærdom som angår hele helsetjenestens organisering.
Noe dramatisk har tilsynelatende også skjedd med legenes egenoppfatning. Det er rimelig å tro at den markerte
økningen i klage- og rettssaker virker inn på vårt kollektive selvbilde. Samtidig er legene som gruppe etter hvert
langt mindre homogen, og med betydelige interne interessekonflikter. Men når det fortsatt er misnøye og murring i
sykehusene etter et historisk godt lønnsoppgjør, er det et dårlig signal overfor offentligheten. Hvis profesjonen
fortsatt ønsker rollen som samfunnsstøtte, kan den ikke uten omkostninger benytte heismontørenes maktmidler i
lønnskampen (6).
En legestand med høy faglig og etisk standard som overvåker og slår ned på uheldige utslag innen egne rekker og som
har befolkningens tillit, er i seg selv et betydelig samfunnsgode. Den ubalanse i rolleoppfatning som er oppstått, kan
raskt og ugjenkallelig komme til å forspille dette godet. Det påhviler både profesjonen og politikerne et ansvar for å
hindre en slik utvikling.
Berit Olsen
